Fredag 1. april 2016
Pokker ta Lurås!

På onsdag våkner jeg opp til en spalte i Klassekampen som simpelthen bare bærer navnet mitt, «Lurås». Avisens egen journalist, Jens Kihl, levner meg liten ære og enda mindre troverdighet. I Kihls verden er jeg mest kjent for å ha lagt skylden for 22. juli terrorismen «på muslimane».

Kihl ser ut til å ha hentet det meste av sin kritikk fra én kilde, nemlig VGs debattredaktør Hans Petter Sjølis personangrep på meg i januar 2013 under tittelen «NRK-skandalen». Artikkelen kommer høyt opp når man googler «helge lurås» – det er altså mange som har lest og godtet seg over at noen endelig tok denne «luringen», som Sjøli kalte meg. Men artikkelen til Sjøli er full av feil og tendensiøse antydninger, blant annet påstanden om at jeg var «presserådgiver» ved Nupi.

Enhver med interesse kan lett finne ut at jeg fra 2008–2011 ikke var «presserådgiver», men «rådgiver» ved Nupis Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering. Jeg ble ansatt som «rådgiver» og ikke «forsker» fordi jeg kom til Nupi med mer enn ti års felterfaring og realkompetanse, bygget opp etter avsluttet siviløkonomutdannelse ved Handelshøyskolen i Bergen og senere universitetsstudier. Jeg hadde vært ute i krigs- og konfliktområder i til sammen ni kontingenter for Forsvaret siden 1995, blant annet som politisk analytiker for Etterretningstjenesten. Senere, fra 2004–08, hadde jeg jobbet som politisk rådgiver ved det internasjonale intervensjonsregimets «høyborg» i Bosnia, kalt Office of the High Representative. Jeg hadde betydelig erfaring med analyse av sikkerhetspolitikk, som Kihl mener jeg har «inga utdanning» i. Min relevante erfaring og den kjennskapen de hadde til min evne til å «tenke utenfor boksen» var årsaken til at jeg fikk jobb ved Nupi.

Han kritiserer også Frank Rossavik i Aftenposten for å kalle meg «forsker», og også hans egen avis Klassekampen får gjennomgå for å kalle meg det. Det er en urimelig anklage. Etter at Sjøli kom med sitt agg og tilsvarende anklager mot meg i 2013, har jeg publisert to fagfellevurderte artikler og bokkapitler (og en før det), og jeg har publisert en 300 siders fagfellevurdert bok, «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen», som kom ut på Cappelen Damm Akademisk i fjor. Alle disse publiseringene er på nivå 1, for de som kjenner terminologien.

Hvorfor har ingen gått gjennom den åpent tilgjengelige publiseringslisten min og funnet eksemplene på den «forskningen» som de påstår jeg aldri har utført? Hvorfor er et stakkarslig bidrag fra Hans Petter Sjøli fra 2013 blitt et sannhetsvitne det ikke trengs ytterligere undersøkelser rundt? Hva slags standard er det i norsk medieverden?

Jeg er godt kjent med forsøkene på å undergrave min troverdighet og få meg «avskiltet» slik at media slutter å bruke meg og debattredaksjonene slutter å ta inn det jeg skriver. Boikotten har vedvart en stund – den er total i VG, hvor Sjøli er tilbake som debattredaktør og hvor Hanne Skartveit, en annen som tidligere har gitt meg det glatte lag for måten jeg sa det alle tenkte den 22. juli, er politisk redaktør.

Det er nok mange som mener at det fortsatt er for mye av Lurås på radio og tv. Kanskje en av årsakene til at jeg fortsatt dukker opp til tross for iherdige forsøk på å stanse det, er at noe av det jeg sier og skriver gir en viss mening – selv om jeg ikke kan skilte med en doktorgrad.

La meg være litt frekk: Kan det være at Lurås faktiske har noen interessante betraktninger for de mer oppegående journalistene som gidder å lytte? Kan det være at en bred snarere enn spesialisert utdannelse gir evne til å knytte forbindelser som kan være opplysende om en kompleks verden?

Jeg tror faktisk det, og jeg tror også det kan forklare hvorfor noen, inkludert Klassekampen, i det minste inntil meget nylig, fortsatt slår på tråden. Vi får se hvor lenge det varer, eller om man lykkes med å gravlegge min stemme for godt.

helge.luras@strategiskanalyse.no

Artikkelen er oppdatert: 1. april 2016 kl. 09.47
Mandag 10. september 2018
STATS­BORGERSKAPJeg var et barn da jeg kom til Norge sammen med mine foreldre og to søsken i 1990. Vi kom til Norge da Kong Harald var kronprins og flyplassen het Fornebu. Vi kom før to...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk