Klassekampen.no
Torsdag 31. mars 2016
No pasarán: Områder som Molenbeek beskrives som lukkede, muslimske gettoer. Begrepsbruken er upresis, mener Lars Gule. Foto: EMMANUEL DUNAND, AFP/NTB scanpix
Det finnes grupper i Norge som isolerer seg fra storsamfunnet. Er det farlig?
Parallellsamfunn

Molenbeek, Rosengård, Hamlet Towers – i disse og mange flere bydeler i europeiske byer skal det ha utviklet seg parallellsamfunn. Noen har kalt det for «tapte bydeler», mens andre snakker om «no-go»-soner. Begrepene er uklare, men skal vise til områder som domineres av muslimer. Problemet er at uttrykkene også skal bidra til å forklare framveksten av ekstremismen blant visse muslimske grupper. Da er det behov for større presisjon.

Parallellsamfunn har eksistert lenge, gjerne knyttet til ulike religiøse identiteter. Det er ikke uvanlig at noen som tilhører en religiøs gruppe foretrekker sosial omgang med andre innenfor samme gruppe ved at man bare, eller i hovedsak, har venner innenfor gruppen, gifter seg innen trossamfunnet, handler i forretningene til andre gruppemedlemmer, søker jobb i virksomhetene til gruppemedlemmer, etablerer egne skoler og så videre. Det vil variere hvor tydelig parallellsamfunnet kan bli, blant annet avhengig av gruppens størrelse. I noen sammenhenger markeres også avstanden til omgivelsene gjennom klesdrakt – ikke minst for kvinner.

I Norge finnes det flere slike parallellsamfunn med mer eller mindre tydelig avstand til omgivelsene, som Jehovas vitner, Smiths Venner, Menigheten Samfundet (lomelendingene), læstadianerne, en del muslimske grupper og andre. Parallellsamfunn kan også etableres på bakgrunn av andre kriterier enn tro, for eksempel nasjonalitet, etnisitet, språk. Dermed finnes det også de som mener at samer bør holde seg for seg selv, gifte seg med hverandre, for å dyrke og bevare eget språk og kultur.

Parallellsamfunn kan være mer eller mindre sterkt avgrenset fra resten av samfunnet, særlig om flere faktorer som tro, språk og etnisitet virker sammen. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til frivillige getto-dannelser. Andre ganger er getto-tilværelsen påtvunget. Da er det i like stor grad storsamfunnet som markerer avstand til minoriteter. Men det gir ikke mening å snakke om parallellsamfunn fordi enkelte familier isolerer seg fra omgivelsene eller noen få muslimer har ekstreme meninger (slik Mazyar Keshvari hevdet i Klassekampen i går).

«No-go»-soner defineres på en annen måte. Det er avgrensede områder – bydeler – som kontrolleres av muslimer og styres av muslimske normer (sharia). Ikke-muslimer har ikke adgang i disse sonene. Den indre justisen er hard.

Men selvsagt finnes ikke slike «no-go»-soner eller tapte områder. Når dette dokumenteres, og det påpekes at de aktuelle bydelene preges av fattige innvandrere, arbeidsledighet, kriminalitet og gjenger, hva da? Da sklir definisjonen til at det ikke lenger handler om rent muslimsk-kontrollerte områder, men nettopp om muslimske kriminelle som likevel har en islamsk agenda.

Det hjelper ikke at man påviser at de kriminelle gjengene er etnisk-religiøst sammensatt, at aktivitetene de bedriver er i strid med islam, at de kritiseres av andre muslimer som også ber myndighetene om hjelp til å få slutt på bandevesenet og kriminaliteten. Definisjonen glir bare videre, til også å omfatte eksempler på at enkelte muslimske fanatikere opptrer som moralpoliti overfor andre muslimer. Slik handler dette i større grad om en form for parallellsamfunn enn «no-go»-soner. Disse formene antas å være mye mer problematiske enn kristne eller jødiske parallellsamfunn, som vi også finner i Europa.

Er parallellsamfunn uønsket eller farlige? Det er det ikke lett å svare på, for i frie og demokratiske samfunn har mennesker rett til selv å bestemme hvor de vil bo, hvordan de vil leve og hvem de vil omgås. Derfor kan ikke parallellsamfunn forbys.

Men de kan frarådes og myndighetene kan bruke ulike insentiver for å oppmuntre en tettere integrering i det overordnede fellesskapet. For eksempel ved å gjøre fellesskolen god, ikke-diskriminerende og livssynsnøytral med fokus på felles verdier, ved inkluderende arbeidsmarkedstiltak, fattigdomsreduksjon og kriminalitetsforebygging. Sosial boligbygging spredt på ulike bydeler er et godt tiltak, som også ulike tiltak mot diskriminering. I tillegg vil solide kunnskaper om samfunnets minoriteter blant folk flest, for å hindre frykt, stigmatisering og polarisering, kunne forebygge forsterking av parallellsamfunnseffektene.

Men det kanskje viktigste vil være en anstendig offentlig debatt som ikke stigmatiserer noen etniske eller religiøse grupper, selv om tendenser til selvvalgt utenforskap kan og skal kritiseres. Dette krever bevisst lederskap ikke minst fra politikere og mediearbeidere.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 8. april 2016 kl. 11.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk