Klassekampen.no
Tirsdag 29. mars 2016
Et farlig snevert kunnskapssyn

metode

Det fenomenet som bekymrer meg mest i akademisk arbeid og kunnskapsformidling er mangel på toleranse og forståelse på tvers av metodiske tilnærmelser til kunnskap. Det tjener muligens noen individer å hevde at det er den måten de gjør forskning på og bare den, som er måten å få kunnskap på, og at resten bare er tull – men det gagner ikke samfunnet. Derfor reagerte jeg da Sirianne Dahlum, Tore Wig og Øyvind Sørås Skorge hevdet at de har oppskriften på det de kaller «evidensbasert politikk» og at alle andre «famler i blinde» (Klassekampen 5 januar).

Jeg påpekte derfor (9. mars) at deres etterlysning ikke bare var arrogant, men også inneholdt grunnleggende feil og mangler. For de store spørsmål og sammenhengene i samfunnsvitenskap gir randomiserte kliniske studier veldig begrenset innsikt. Og fordi ikke alt lar seg testes og tallfestes, er det en farlig smal måte å evaluere politikk på.

Et kunnskapssyn der randomiserte kliniske studier er den eneste veien til kunnskap er uheldig. Med et slikt utgangspunkt ville det være bekymringsverdig hvis Dahlum, Wig og Sørås Skorge noensinne kommer i nærheten av å ha en viktig rolle i en helhetlig evaluering av politikk. De ville da sortere ut masse kunnskap og informasjon; ikke på grunnlag av relevans eller viktighet, men på grunn av metodisk fundamentalisme. Kunnskapssynet som de opprettholder er historieløst og vitner om mangel på forståelse av akademisk arbeid og forskning. Hadde ikke Dahlum, Wig og Sørås Skorge stått på skuldrene av århundrer med akademisk arbeid, som de så lett avskriver, hadde de ikke hatt noe pekepinn om hva som skal testes.

Tror de at kunnskapstilegning i medisinen kun skjer gjennom randomiserte kliniske studier? Det er bare en snever metode som tester effekt, og den har bare hensikt i samspill med en bredere framgangsmåte. Og randomiserte studier er ikke ufeilbarlige. De er mest brukt for å sjekke om en medisin fungerer – men før man har kunnskap om hvordan man lager medisin og hvordan sykdom oppstår, er det en lang og farlig vei å gå om man skal teste seg fram.

Det samspillet vil ikke Dahlum, Wig og Sørås Skorge ha noe av. De avviser «kvalitative helhetsvurderinger» som «alvorlige feilspor». Jeg er imot fundamentalisme i alle former, men det er vel særlig bekymringsverdig når det kommer fra akademisk hold. Jeg håper det fortsatt noen igjen på Institutt for statsvitenskap som kan minne sine kolleger på at politiske studier rommer mer enn randomiserte kliniske studier.

mortenjerven@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2016 kl. 13.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk