Klassekampen.no
Tirsdag 29. mars 2016
Som å tro på julenissen: Nya Moderaterna forsøker å framstille seg som et parti for arbeidere, men politikken er det samme gamle.Foto: Mikael Wiman, Flickr
Lønnsarbeidets iboende ufrihet blir forsøkt glattet over med et manipulerende språk.
Frihet og pytt-i-panne

I går sto jeg og sjefen min på butikklageret og leste en enquete fra bedriftshelsetjenesten. Undersøkelsen gjaldt arbeids­belastning. I delen som ble rettet til sjefene, kunne vi lese følgende spørsmål: «Hvor mange har du under deg?» Sjefen min ble opprørt. «For et uttrykk! Har de ikke hengt med i utviklingen? I dag har vi jo coachende ledelse og jobber sammen som et team. Det der høres bare gammeldags ut.»

Språket på jobben min er veldig moderne. Sjefene har begynt å si at de vil «løfte» meg slik at jeg kan «vokse» og «gå videre» i min «personlige ledelse». Det forventes at jeg «leverer resultater med glede» og sprer den gleden til mine kolleger. Sammen skal vi kjempe for å nå vårt felles mål – et kundemøte uten sidestykke. Hierarki er mer gammeldags. Jeg jobber fremdeles fordi jeg trenger penger til husleie, mat og regninger. Jeg er fremdeles underlagt sjefen, og jeg er fremdeles kritisk til at det er stressende, ensformig og udemokratisk på jobben.

«Kapitalismens nye ånd» er et begrep arbeidslivsforskere bruker for å beskrive hvordan storselskapene i den vestlige verdenen har endret sitt interne språk. Lønnsarbeidet har et iboende problem, nemlig at det er udemokratisk og basert på tvang. Bedriftsledere ser at dette kan ramme de ansattes prestasjoner. Derfor satser selskapene enorme summer på å pakke inn arbeidslivet i en ny (ideologisk) språkdrakt med visjoner, inspirasjon, positive mål, interne bistandsprosjekter og selvstyrende team. Målet er at vi skal oppleve at vi arbeider av fri vilje for et høyere formål, og at det er en god idé å disiplinere ikke bare oss selv, men også hverandre, for denne gode sakens skyld. Det er selve følelsen av frihet og demokrati som er viktig – bedriftene skal ikke gjøre noe med arbeidstida eller arbeidstempoet, og vi skal på ingen måte få velge sjefer eller få en bit av profitten. Prestasjonene skal bedres gjennom en bearbeiding av overflaten, av selve språkspillet, av den sosiale manipulasjonen.

«Innpakning er alt.» Det sa Nya Moderaternas PR-sjef Per Schlingmann da han ble intervjuet av magasinet Fokus om partiets framgang ved valget i 2006. «Hva er det som får et menneske til å velge en bestemt pose pytt-i-panne, når det ligger tre forskjellige der nede i frysedisken? Det er der politikk begynner, og det er der jeg starter når jeg tenker politikk.» Det var Schlingmann som sto bak den oppsiktsvekkende lanseringen av det gamle høyrepartiet som «Sveriges nye arbeiderparti».

Dette partiet – som av prinsipp har forsøkt å stoppe alle bedringer for arbeiderne i de siste hundre årene (rett til å danne fagforeninger, rett til ferie, rett til ansettelsesvern og så videre) – klarte plutselig å vinne store mengder arbeiderstemmer ved ganske frekt å påstå at de er det motsatte av det de faktisk er. Moderaterna begynte plutselig å snakke varmt om ansettelsesvern og den svenske modellen. Schlingmann skrev et styringsdokument som ble sendt ut til lokalpolitikerne: De skulle ta av seg slipsene og perlesmykkene og begynne å se mer folkelige ut. Innholdet i pytt-i-pannen, altså politikken, var imidlertid det samme. Så snart de borgerlige hadde vunnet valget, gikk de i gang med å hule ut ansettelsesvernet.

På alle maktarenaene ser sosial manipulasjon ut til å være på moten. I går gikk Säkerhets­polisen ut med en advarsel om at Russland driver psykologisk krigføring mot Sverige. Minst ti agenter skal være virksomme her i landet. De forsøker å destabilisere det svenske samfunnet ved å spre løgner og desinformasjon. Framgangsmåten er ny og raffinert – ved å spre løgner i det som ser ut som vanlige nyheter, får en folk til å mistro selve innpakningen. Dermed blir seriøs journalistikk underminert. Leserne trenger ikke å tro på det som skrives på de pro-russiske propagandasidene – målet er at de skal mistro mesteparten av nyhetene.

Språket brukes flittig som forkledning, som maktutøvelse, ja, i dag tydeligvis til og med som krigshandlinger. Jeg kommer til å tenke på et dikt av Göran Palm, fra diktsamlingen «Varför har nätterna inga namn» (1971):

Solen går aldri ned over det

språket som lyver

Når døden skremmer, kall den

«fred».

Når den ensomme leiligheten

skremmer, kall den «hjem».

Når trengselen på gatene

skremmer, kall det «handel».

Når elitestyret skremmer, kall det

«folkestyre».

Når staten skremmer, kall den

«samfunn».

Når kaos skremmer, kall det

«frihet».

Når volden skremmer, kall den

«lov».

Når natten skremmer, kall den

«dag».

Kall den Søndag eller Mandag.

Midt på natten bytter dagene

navn

som om solen aldri gikk ned.

emil.boss@sac.se

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2016 kl. 13.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk