Klassekampen.no
Onsdag 23. mars 2016
Hellig land i solnedgang: Lukasevangeliet forteller at Jesus så utover Jerusalem og gråt over byens skjebne, før han red inn på et esel. Illustrasjon: Enrique Simonet,«Flevit super illam» (1892)
Forestillingen om den hellige stad brenner ikke like sterkt som tidligere. Hvilken framtid har vi da å håpe på?
Drømmen om Jerusalem

Edvard Hoem

Bror din på prærien (2015)

Selma Lagerlöf

Jerusalem (del I–II, 1901–1902)

Da Dag Solstad kom til Jerusalem en gang på 90-tallet, følte han seg hjemme. Byen, som han aldri tidligere hadde satt sine ben i, var gjenkjennelig fordi han var vokst opp med bibelhistoriene i bilder, fortellinger og skolekart. Jerusalem gjorde større inntrykk enn Aten og Roma, sier han til Alf van der Hagen i «Uskrevne memoarer». Kanskje tilhører Solstad siste generasjon som kan si dette.

I dag henger ikke skolekartene med bilder av Jerusalem og Salomos tempel lenger i klasserommene. De var en del av allmenndannelsen. Men de var også mer. De representerte den kristne kulturs visjon om Jerusalem.

På forunderlig vis fikk den lille byen Jerusalem, for flere tusen år siden, status som Guds utvalgte bolig. Byen ble lovprist og diktet om. En gang skulle den skapes på ny som byen der alle lengsler skulle oppfylles. Døden skulle ikke være mer, heller ikke gråt eller klage.

De jødiske salmene var fylt av lengsel mot Jerusalem. Den kristne kirken overtok forestillingene om byen, og salmene om Sion ble sunget regelmessig i alle kristenhetens klostre. Jerusalem var bruden Sion som skulle komme ned fra himmelen. Lengselen mot det himmelske Jerusalem ble innprentet i kulturen, og uttrykte en grunnholdning i menneskene: håpet om en bedre fremtid, om ikke annet så i alle fall på den andre siden av døden. I vår hjemlige tradisjon ble det de mollstemte salmene om himmelborgen og perleporten som ga trøst. De handler om stedet der vi, etter jordelivet, skal møtes igjen: «Eg veit i himmerik ei borg, / ho skin som soli klåre, / der er kje synder eller sorg, / der er kje gråt og tåre.» Salmene var allemannseie og uttrykte en lengsel bort fra tåredalen, fra slitet på gården og det evinnelige strevet som hverdagen var fylt med.

Forestillingen om et nytt Jerusalem inspirerte til å holde ut. Tenk for en kraft det var i forestillingen om et sted uten tårer og uten død. Man kunne bite tennene sammen lenge for å komme dit.

Denne forestillingen inspirerte også til oppbrudd. Mange av dem som ville starte på nytt, og som utvandret til USA, tolket reisen sin inn i den bibelske fortellingen. Det lovede landet var over havet. Der var Kanaans land som kunne gi grøde i overflod. I sine siste romaner skriver Edvard Hoem om utvandrerne, om Gjertine og om Eilert som dro opp teltpluggene i Norge og la ut på reisen mot det lovede land, akkurat som Abraham i sin tid.

For andre inspirerte forestillingen om et nytt Jerusalem til forventning om endetiden. Noen ønsket å oppleve Jesu gjenkomst og se det nye Jerusalem stige ned fra himmelen til den jordiske byen i Palestina. Selma Lagerlöf skildret bøndene fra Nås i Skåne som dro like til Jerusalem og bygde opp sitt eget lille samfunn. De var inspirert av Anna og Horatio Spafford, som i 1881 hadde reist fra USA og slått seg ned i Jerusalem. Der hadde de etablert American Colony, hvor det i dag står et fasjonabelt hotell – en oase i en ellers kaotisk by. Anna Spafford var egentlig fra Stavanger, hvor hun ble født som Anne Tobine Larsen Øglende midt under den store emigrasjonsbølgen i 1840-årene. Mens hun reiste til Jerusalem satt atter andre hjemme i Stavanger og i bygdene rundt om og ba for jødenes omvendelse. De tenkte at jødenes omvendelse kunne fremskynde Jesu gjenkomst. Tegnet på at det snart skulle skje, var opprettelsen av det lutherske bispesetet i Jerusalem i 1842.

Holdt forestillingen om det nye Jerusalem hva den lovet? De som håpet på Jesu snarlige gjenkomst og gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem i 1840-årene, ble antakelig skuffet. Hva med dem som dro til USA og måtte forsone seg med at det lovede landet ikke akkurat fløt av melk og honning? Edvard Hoem beskriver hvordan de som en gang hadde kjempet mot orkanene på Romsdalskysten, nå fryktet blizzarden, præriebrannen og haglstormene. Det var et godt stykke igjen før de kunne skimte perleporten. Da skuffelsen rammer Gjertine, beskriver Hoem hvordan det leder henne til en ny innsikt. Hun tar frem konfirmasjonsbibelen og leser – enda en gang – Jesaias løfter om det nye Jerusalem. Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, et nytt Jerusalem hvor Gud selv vil fryde seg blant sitt folk. Der skal ikke lenger være gråt eller skrik. Nå har hun mistet troen på å få oppleve det. Men allikevel trøster ordene henne, hun kjenner seg igjen i lengselen og i håpet. Nå tenker hun ikke lenger at det var en «guddommeleg visjon, men eit menneskeleg håp, formulert for mange tusen år sidan».

Hva med bøndene fra Nås? Også de møter veggen da de ankommer det lovede landet via sjø­veien til Jaffa. Ved første øyekast syntes de ikke at det var noe påfallende merkelig ved landet. Det var et land de syntes å ha sett «mange ganger før». Lederen Hellgum forsøker å rette opp inntrykket: «Her på klippen ligger Jaffa med sine fem hundre appelsinhager. Sletten bak er Sarons slette, hvor liljene vokser, og fjellene i det fjerne er Judeas fjell.» Da trer landskapet frem som Bibelens eget landskap. Og målet, Jerusalem, kommer innen rekkevidde. «Halleluja! sa de alle med stor fryd!» Tenk at det hadde lyktes fattige dalbønder å få se Sarons slette og Judeas fjell! Selv fattigfolk kunne skrive seg inn i Bibelens storslåtte fortelling. Møtet med byen blir imidlertid nok en skuffelse. Drømmen om Jerusalem hadde blandet inn himmelske forestillinger som det var umulig å oppfylle. Smeden Birger, som var syk ved ankomsten, bæres rundt i de skitne gatene. Der er lemlestede tiggere, skitne hunder, ram lukt og inntørkede lag av smuss på gatene. Til sist tror han at han er kommet til helvete, og ikke til Jerusalem. «Like til sin dødsstund lå han og ørsket om det rette Jerusalem. Han jamret over at det flyttet seg lenger og lenger bort, alt ettersom han søkte å nå det, så hverken han eller en eneste av de andre noensinne kunne komme inn der». Den lange veien og innsatsen til tross, forestillingen lot seg ikke realisere i dette livet.

Gjennom historien har forestillingen om et himmelsk Jerusalem motivert utallige skjebner. I dag fungerer ikke Jerusalem-forestillingen lenger som da salmene om himmelborgen og perleporten ble en del av vår kulturarv. Det er det jordiske livet vi konsentrerer oss om, og tilsvarende den jordiske byen som er i fokus når Jerusalem bringes på bane. Uten troen på en himmelsk fullkommengjøring greier heller ikke byen å holde hva den lovet.

Forestillingen om det himmelske Jerusalem hentet sin kraft fra troen på et liv etter døden. Det gir grunn til å spørre om hva som skjer når denne troen ikke lenger er allmenn. I majoritetskulturen er troen på liv etter døden for lengst avviklet. Det påvirker de fleste av oss, også oss som fremdeles bekjenner oss til en kristen tro. Dag Solstad skildrer dette i romanen «16.07.41», der han forteller om tante Elise. Hun var den siste som så Solstads far før han døde. Hun tok farvel, Solstad spør om hun våget å si: «Vi sees igjen i himmelen snart.» Gjorde hun det? Og i så fall, trodde hun på det selv? Solstad, som tar samtidens sekularisering på kornet, har vanskelig for å tro det: «Jeg har mine tvil, jeg kan ikke komme fra at det er umulig for meg ikke å ha mine tvil om at hun selv kunne tro på det hun sa. For hvis hun trodde på dette, slik at hun kunne si det høyt og tydelig, og ikke bare hviske det innvendig, da ville livet ha vært så helt annerledes, og samfunnet ha vært organisert på en helt annen måte, som vi har vanskelig for å forestille oss.»

Karl Ove Knausgård er inne på noe lignende når han reflekterer over ordet «kirke» i «Høsten» fra 2015. For noen generasjoner siden var drømmen om det himmelske Jerusalem uttrykt gjennom kirkens plass i ethvert lokalmiljø. Knausgård kaller kirkebygningen for «sjelelig ingeniørkunst». Kirken – og for den saks skyld bedehuset, som kanskje het Sion – representerte et annet virkelighetsnivå, det guddommelige som befant seg midt i det hverdagslige slitet og slepet. Kirken sto der «åpen mot framtiden, den gangen himmelriket skulle oppstå på jorden».

At kirkene nå står tomme, tolker Knausgård som et tegn på at det ikke lenger er nødvendig for folk å søke det guddommelige virkelighetsnivået. «Det er ingenting igjen å lengte etter, annet enn lengselen selv». Fremtiden er ikke lenger hva den har vært.

eivor.a.oftestad@mf.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2016 kl. 12.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk