Klassekampen.no
Onsdag 16. mars 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Forvaltningen av Oljefondet er politikk.
Ti bud for Oljefondet

I 1971 vedtok Stortinget den overordnede norske oljepolitikken. Nasjonal styring og kontroll, egen petroleum- og leverandørindustri og et statlig oljeselskap, var tre av totalt ti vedtak, bedre kjent som de ti oljebudene. I Stortingsdebatten var politikerne preget av glede og bekymring. Oljebudene ble beskrevet som det viktigste stortingsvedtaket på mange år. Det var ingen overdrivelse.

To tiår senere vedtok Stortinget etableringen av et oljefond. Hensikten var å skape en buffer mot svingninger i oljeinntektene, og hindre overforbruk. Odyssevs ørepropper, som en av stortingsrepresentantene beskrev det. Et fond som skulle hindre politikerne i å bli forført av sirenenes sang om pengebruk til alle gode formål.

I 1996 satte daværende finansminister Sigbjørn Johnsen inn de første milliardene. Forutseende politikere og byråkrater forsto at fondet potensielt kunne vokse raskt, og Finansdepartementet utformet regler og retningslinjer for Statens petroleumsfond.

I boka «Usannsynlig rik» (2015) beskriver forfatter Asle Skredderberget hvordan den norske oljepolitikken ble til. Skredderberget har intervjuet sentrale aktører i utformingen av norsk oljepolitikk, både fra slutten av 1960-tallet og fra etableringen av Oljefondet på 1990-tallet. I boka lar han fondsfedrene få sole seg i suksesshistorien, og det er på mange måter fortjent. Svingninger til tross, fondet har hatt en gjennomsnittlig avkastning tilsvarende forventningene. Samtidig har politikere og sivilsamfunn til stadighet blandet seg inn i forvaltningsstrategien, noe som av mange byråkrater oppleves som en uting.

Skredderberget nøyer seg ikke med å beskrive denne motstanden; han plasserer seg selv midt i debatten, og foreslår ny organisering og forvaltning av Oljefondet: Ti bud for Oljefondet.

Finansdepartementets strategi når nye forslag kommer på bordet er enkel: Ti dem i hjel. Hvis det ikke fungerer: Massiv motstand. Da forslaget om etiske retningslinjer for Oljefondet ikke lenger kunne ties i hjel, uttalte tre finansministre, fra tre forskjellige regjeringer, at etiske retningslinjer ikke var mulig. Det var ikke bare praktisk umulig, forslaget var naivt og useriøst.

I dag er ansvarlig forvaltning en sentral og stolt del av Norges identitet som finansnasjon. Mange av dagens forslag om revurdering av investeringsstrategien møtes på samme måte. Og det finnes mange våpendragere. Da Skredderberget lanserte boka beskrev en kommentator i Dagens Næringsliv noen av forslagene som «usannsynlig dumt». I fjor vår advarte Aftenposten på lederplass mot å ekskludere kullselskaper fordi det ville «politisere» Oljefondet. Et par uker senere ble forslaget vedtatt av et enstemmig storting.

Investeringsstrategien for Oljefondet er og bør være i endring, lik fondets størrelse og verden rundt oss er det. Tidligere i vinter uttalte Jonas Gahr Støre at Oljefondet må være en del av det grønne skiftet. Utvid rammene for miljøinvesteringer, foreslår Skredderberget, som ett av sine ti bud. Han foreslår også et prinsipp om «ilandføring av kapital», slik politikerne på 70-tallet besluttet ilandføring av olje og gass. Støtte til akademisk finansforskning og norsk forvaltningskompetanse, nye fondsstrukturer med hovedsete i Norge, med nye mandater: Miljø, såkorn og innovative selskaper og investeringer i utviklingsland. Kirkens Nødhjelp og flere andre organisasjoner har lenge argumentert for det sistnevnte, i likhet med Bill Gates. Noen forslag er gode, andre ikke, men den massive motstanden mot ethvert nytt forslag er ikke konstruktiv.

Fondsfedrene har alltid hatt en frykt for at oljeinntektene skal forsvinne, enten til gode (og mindre gode) formål, eller på grunn av dårlige investeringsstrategier. Det er en forståelig frykt, men Oljefondets fremtid og Norges rolle som en stor og mektig finansnasjon, er avhengig av en demokratisk og inkluderende debatt.

Forvaltningen av Oljefondet må foregå på en måte som gjør at folk nikker anerkjennende, sa en gang Sigbjørn Johnsen. Det er en riktig og god strategi, men folk må også få lov til å ha en stemme. Oljefondet skal komme fremtidens generasjoner til gode. Da må nye generasjoner få ta del i debatten om hva vi har godt av, og hva som betyr aller mest for oss.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 30. mars 2016 kl. 12.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk