Klassekampen.no
Tirsdag 15. mars 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
EU-domstolen og Den europeiske sentralbankens makt må svekkes til fordel for sterkere nasjonal råderett, skriver Wolfgang Streeck.
Siste sjanse for et samlet Europa
Wolfgang Streeck

Den europeiske velferdsstaten som prosjekt har for lengst mislykkes. Det finnes fremdeles europeiske velferdsstater, men bare i flertall, på nasjonalt nivå og som resultat av nasjonal, demokratisk politikk. Å erstatte eller i alle fall supplere den med en «sosial dimensjon» knyttet til et felles indre marked, slik det ble ivret for under Jacques Delors i 1990-årene, er forblitt en ønskedrøm.

At bare Margaret Thatcher og britene skulle ha skylden for det, er en myte på venstresida. I virkeligheten var og er tradisjonene for statens og fagbevegelsens delaktighet i den politiske reguleringen av kapitalismen altfor forskjellige fra land til land. På den ene siden finnes modellen for tyske storforetak, der representanter for de ansatte blir medlemmer av bedriftsforsamlingen. På den andre siden den franske måten å søke medbestemmelse på – ved å okkupere styrekontorene og sperre direktørene inne. Det lar seg ikke gjøre å finne en fellesnevner for medbestemmelse.

«Europa» blir ikke til noen overnasjonal velferdsstat ved å la britene gå sin egen vei eller til og med fremprovosere en utmelding – hvis det da fortsatt skulle være nødvendig. Hvis britene går ut av EU, vil det ikke engang føre til at euroens valuta- og skattepolitikk blir mer «venstreside-» eller «keynesiansk» preget, altså mer ekspansjonistisk. Som kjent hører Storbritannia ikke til eurolandene og kommer aldri til å gjøre det. London har ikke skylden for stagnasjonen i Sør-Europa og Frankrike. Selv ikke en koalisjon av euroland i sør under fransk ledelse, som vil ha flertall overfor Tyskland i et euro-parlament, slik Piketty med flere nylig foreslo, vil kunne skape et gjennombrudd for en sosialistisk politikk i Euro-Europa.

Fakta:

Wolfgang Streeck:

• Wolfgang Streeck er sosiolog og var direktør for Max Planck-instituttet for samfunnsforskning i Köln 1995–2014.

• Han er en markant EU-skeptiker, og har de siste årene vært sterkt involvert i debattene rundt EUs integrasjon og framtid.

• I en mye omtalt artikkel i New Left Review sommeren 2014 spådde han kapitalismens kollaps.

• Jürgen Habermas har kritisert Streeck for å være en nostalgiker, med et «umulig» ønske tilbake til et Europa bestående av små, uavhengige stater.

Ved siden av et slikt parlament, som ville måtte finnes, men som aldri kommer til å eksistere, ville man hatt Den europeiske sentralbank (ESB) og EU-domstolen. Riktignok kjøper ESB seg i hemmelighet velvilje hos enkelte regjeringer gjennom utradisjonelle former for monetær statsfinansiering. Den holder likevel ufortrødent fast på sin nyliberale «reform»-agenda, til tross for manglende politisk mandat. Samtidig viker den, som i tilfellet Hellas, ikke tilbake for ut­pressing av en demokratisk valgt nasjonal regjering ved å avskjære pengeforsyningene.

Også EU-domstolen er immun mot demokratisk påvirkning og opphører aldri å tvinge igjennom sine berømte «fire friheter». Den gjør det gjennom omfattende, autoritativ fortolkning av avtalene, om nødvendig på bekostning av streikeretten – for ikke å snakke om den europeiske konkurranseretten og dens forbud mot «statlig støtte». Heller ikke dette er britenes skyld, eller ikke først og fremst: De som fant på dette, sitter i Tyskland.

Det er ikke til å undre seg over at «the ever closer union among the peoples of Europe», som i de europeiske avtalene ble sett på med stor entusiasme, etter hvert er blitt til en skrekkforestilling overalt i Europa. Storbritannia er her alt annet enn et unntak. Ethvert tenkelig skritt i retning av noe som kan minne om en føderal europeisk superstat, vil i dag bli forkastet av velgerne, selv der hvor folkeavstemninger ikke er nødvendige. Dette gjelder også i Tyskland – landet som ville angi tonen i et Europa forent som stat.

Man skulle derfor tro at det var på høy tid, særlig for venstresida, å begynne med den helt nødvendige diskusjonen om det som i Brussel-sjargongen er kjent som den europeiske integrasjonsprosessens finalité. De britiske kravene om en ny fastsettelse av forholdet mellom «Europa» og dets medlemsland kunne ha gitt en ideell anledning til dette.

Men ingenting slikt er skjedd. Eurokratene og regjeringene de støtter seg på, viker tilbake for diskusjoner om den europeiske integrasjonens mål og hensikt slik djevelen skyr vie­vann. Hvis det skulle trengs mer bevis for «Brussels» selvforskyldte politiske impotens – for den lammelsen som preger «europapolitikken», slik den har kjørt seg fast i en historisk blindgate – har vi nettopp måten å forholde seg til de britiske kravene på.

Etter raske polemikker om de evige britiske særønskene, i en tid da alle europeiske nasjoner for lengst har utarbeidet lignende sær­ønsker, gikk man over til Brussels vanlige fremgangsmåte: Man forhandlet fram et kommuniké av velprøvd type, som gjør det mulig for alle berørte regjeringer og for eurokratiet å innbille både seg selv og andre at de har fått gjennomslag for sine ideer. Utarbeidelsen av slike tekster, hvor store temaer blir tatt opp form av teknokratiske bagateller som ingen uvedkommende kan forstå, er etter hvert utviklet til perfeksjon og er kanskje den eneste og i hvert fall den viktigste kunst i Brussel.

Problemet, som aldri har hindret «europapolitikerne», er at prisen for å komme overens gjerne består i at innholdet i enigheten etter et par måneder er oppbrukt. Da trengs en ny runde med kollektiv bearbeidelse og en ny liksomløsning. Men i mellomtiden hersker det ro, og så lenge ingen minner om den forrige runden, kan man så gå videre med det som blir utgitt som «den europeiske idé».

Slik ble altså enda en sjanse kastet bort til å tenke ut en Plan B. Hvis «Europa» skal reddes, må en slik plan avgjort fjerne tabuene med hensyn til nasjonalitet, nasjonale grenser og nasjonale interesser.

Nettopp for venstresida, som jo vil forsvare den europeiske velferdsstaten, burde dette være lett, etter at dens Delorske illusjoner strandet. Det organiserte Europa kommer ikke til å overleve så lenge Tyskland gjennom «Brussel» kan gjøre landets og tysk økonomis selvpåførte demografiske problem som et europeisk problem; så lenge Tyskland gjennom bruk av europeisk lov kan forordne en omstrukturering av befolkningen i land som Polen eller Danmark ved at grensene åpnes for kvoter av migranter beregnet som en prosentsats av et ubegrenset totaltall.

Europeiske folk med demokratiske konstitusjoner forventer av sine regjeringer at de beskytter deres interesser med hensyn til nasjonal selvbestemmelse, også mot Brussel og i hvert fall mot Berlin. Intereuropeisk utenrikspolitikk som respekterer nasjonal suverenitet, kan derfor ikke ganske enkelt avløses av felleseuropeisk, sentralisert innenrikspolitikk.

«Superstat nei, samarbeid ja», et slagord man i dag hører i mange europeiske land, kunne kanskje vise en utvei – og blir nettopp derfor fordømt som «anti-europeisk». Men heterogene storstater er ikke fremtiden, hva enn Jürgen Habermas, den tyske filosofen, og Peter Sutherland, kosmopolitisk representant for europeisk kapital, i fellesskap måtte søke å innbille oss. En formel for et fremtidig Europa som kan utvikle seg og selvsagt også trenger å utvikle seg, ville nettopp kunne finnes i den franske tradisjon: de Gaulles «fedrelandenes Europa». Man kunne jo som et første skritt mot en politisk korrekt rebranding snakke om et «fedre- og moderlandenes Europa».

Uansett vil regningen for dette forspilte historiske øyeblikket ikke la vente på seg. Antakelig vil Brussels overenskomst med Cameron og en del av hans regjering ikke være nok for de britiske velgerne. I så fall må man håpe at en britisk utmelding ikke fører til en gjenoppliving av sentralistiske integrasjonsfantasier – til en ny allianse mellom europeisk venstreside og europeisk teknokrati. Resultatet av det ville være enda mer motstand, ikke bare på høyresida, som alltid har vært nasjonal, men også hos det tradisjonelle venstreklientellet, som stilt overfor sammensmeltingen av den gamle proletariske med den nye finansinternasjonalismen ikke kan gjøre mye annet enn å gå over til protestpartiene, som i øyeblikket hovedsakelig er høyreorienterte.

Hvis venstresidens eneste svar fortsatt består i å straffe sine tidligere velgere med kulturell forakt og skjelle dem ut som «pakk» (SPDs visekansler Sigmar Gabriel), vil «Europa», i stedet for å bli startet på nytt i noenlunde ordnede former, bryte sammen i kaos på grunn av økonomisk stagnasjon og ubegrenset innvandring. Den firkantede staheten hos de europeiske elitene – i virkeligheten et uttrykk for feighet – tyder på at det kan gå slik.

En slik utvikling er imidlertid ikke uunngåelig. Den stadig sterkere høyre- og venstre-«populismen», som den nedsettende kalles av det krympende sentrum, vil kunne gjøre slutt på flere tiårs tilbakegang i valgdeltakelsen i de europeiske demokratiene. Regjeringene kan så reagere med igjen å stenge de politiske beslutningsveiene for å sikre sin egen politiske trygghet overfor dem de ikke lenger har noen betydning for. Men dette behøver ikke nødvendigvis å lykkes, og da ville man kanskje ha muligheten for på nytt å bygge opp sjansene for demokratisk deltakelse nedenfra. De første eksemplene er nettopp å finne i Storbritannia: valget av Jeremy Corbyn som leder for et fornyet Labour Party, men også folkeavstemningen regjeringen Cameron vil arrangere som reaksjon på UKIP og andre.

En ny bølge av demokratisk deltakelse av den typen Europa trenger, kan ikke ha et overnasjonalt utgangspunkt og foregå innenfor institusjoner som på passende vis er blitt på- eller ombygget av verdens Junckere og Draghier til deres formål og i samsvar med de interessene de representerer. Det er tross alt også nødvendig med en reform av det overnasjonale Europa, slik at demokratiet får luft å puste i. Gjenforhandlingene om forholdene mellom EU og Storbritannia etter en britisk uttreden vil representere en ny og kanskje siste anledning til dette.

Det vil for eksempel dreie seg om å sette en stopper for EU-domstolens autoritære liberaliseringspress ved å styrke de nasjonale parlamentene. Videre må ESB bli begrenset til sine sentrale oppgaver og, på samme måte som Kommisjonen, opphøre med å forsøke å diktere medlemslandenes budsjettpolitikk. Hvis ikke det skulle gå, må det dreie seg om intet mindre enn en koordinert delvis gjenopprettelse av den monetære suvereniteten til de eurolandene som lider under euroen.

I forhold til dette blir striden om flyktningene en bagatell.

Oversatt av Erik Nordby.

Artikkelen er oppdatert: 30. mars 2016 kl. 12.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk