Klassekampen.no
Mandag 14. mars 2016
Jeg foretrekker minner fremfor mobilvideoer.
Kvalmende gjensyn

Under en ryddesjau forleden dag kom jeg over en gammel mobiltelefon med tilhørende videoopptak. Et av disse små filmklippene ga meg først gjensynsglede, deretter gjensynsforskrekkelse og i siste instans gjensynsraseri. Dette var en av disse mobilene før Iphone-æraen, noe videokvaliteten var sterkt preget av. Opptaket var tilsynelatende fra en 17. mai-fest i det første kollektivet jeg bodde i og viste en liten klynge av mennesker som hoppet i utakt til musikken og veivet febrilsk med flagg. Jeg dro kjensel på flere ansikter, inkludert mitt eget, så det var altså en annen som hadde filmet dette med min mobil. Vedkommende går etter en kort stund inn på soverommet mitt, der han filmer en eller annen fyr i hawaiiskjorte som lener seg over skrivebordet mitt og snøvler noe uforståelig, før han kaster opp. Aggressivt og målrettet – utover hele bordflaten. Etter å ha gjort seg ferdig, vender spymannen seg mot kameraet og viser to tomler opp. Et rystende syn. Jeg husket at jeg våknet 18. mai til nedspydde og uleselige notatbøker, som ble sterkt medvirkende til at jeg seinere på våren strøk i en eksamen, men hadde i alle disse årene levd i den skamfulle tro at det var min egen skyld.

Etter at latteren hadde lagt seg og hevnlysten stått opp, spolte jeg klippet tilbake og forsøkte å fryse bildet i et øyeblikk der ansiktet til denne psykopaten var gjenkjennelig. Uten suksess. Men den store underkjeven og den turkise hawaiiskjorta dro jeg kjensel på. Kunne dette være «Freddy», den ufordragelige kollegaen min fra den våren jeg jobbet på Coop Prix, som alltid presset seg på sosiale sammenkomster? Jeg fant fram laptopen og søkte ham opp. Jo da, det var en viss likhet. Men jeg trengte sikrere bevis. Jeg skrollet meg gjennom fotoalbumene hans, helt ned til «Marbella 2007». Og ganske riktig, på bilde nummer tolv lå «Freddy» langflat på stranda med en turkis hawaiiskjorta og en matchende drink, lykkelig uvitende om at hans ekskollega ni år seinere skulle se på akkurat dette bildet med et boblende raseri og tenke: «I got you, motherfucker.»

Om jeg var drevet av rettferdighetssans eller et ekstremt smålig konfronteringsbehov synes jeg ikke vi trenger å spekulere i her, men jeg åpnet et chatvindu med «Freddy», og samtalen lød omtrent slik: «Morn, Freddy. Alt bra? Du, grunnen til at jeg tar kontakt er at jeg kom over en video fra 17. mai for ni år siden der du spyr ned alle notatbøkene mine og ødela et helt års hardt arbeid med samfunnslære. Hvorfor i helvete gjorde du det?» «Samfunnslære?» «Ja, jeg måtte ta opp noen fag etter videregående. Men det er ikke poenget her. Poenget er at du ikke slipper unna med dette.» «Jeg husker at jeg spydde ned rommet ditt, men det var jo hevn for at du hadde kastet opp på stereoanlegget mitt tidligere på kvelden.» «Nå ljuger du, Freddy.» «Gjør jeg? Da får jeg bare legge ut videoen på Facebook, så kan du se om du kjenner deg selv igjen.» «Kul egget lite grann, Freddy. Helst ikke legg ut den videoen.» «Greit, da sier vi oss skuls med spyinga. Ikke plag meg igjen.» Med blodsmak i munnen lukket jeg chatvinduet. Utpressing eller forhandling – kall det hva du vil. Det er en god mulighet for at Freddy bløffet seg ut av knipa, men jeg kan ikke ta sjansen. Jeg kan ikke risikere at flere av de gode minnene fra nasjonaldagen i 2007 bli forringet av mobilvideoer som viser hva som faktisk skjedde. Takke meg til selektiv hukommelse.

oyvindvogt@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Jeg våknet 18. mai til nedspydde og uleselige notatbøker»

Artikkelen er oppdatert: 30. mars 2016 kl. 12.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk