I skuespillet «Vår ære og vår makt» (1935) lar Nordahl Grieg «en herre» ta ordet og henvende seg til publikum fra «fremmedlosjen», der de rike satt for å slippe å menge seg med folk. Den fremmede identifiseres dermed som en av de som profitterte på krigen. Han innrømmer at de kanskje ikke gjorde det de burde for dem som våga livet under det norske flagg «den gang». Videre uttrykker han sin takknemlighet overfor «de ukjente heltene fra den gang» og bedyrer at det ikke er noen som «står vårt hjerte nærmere enn den norske sjømann». Etter denne patosfylte henvendelsen til de fraværende sjømennene («vi har ikke glemt dere») oppfordrer han publikum til å reise seg i hyllest.