Klassekampen.no
Mandag 7. mars 2016
Mange navn: Kristin som blir gift med jarlen er egentlig ikke Sverres datter Kristin, men enkedronning Margretes søsters datter med samme navn.Foto: Ian Brodie, Paradox Film 3 AS
Forenkle eller forvrenge?
I «Birkebeinerne» framstilles konflikten svart-hvitt. I virkeligheten var den «fifty shades of grey».

FILM

I en film må man forenkle. Det blir for komplisert å formidle at det mellom kong Håkon Sverresson og kong Inge Bårdsson var enda en konge: barnekongen Guttorm Sigurdsson som døde etter mindre enn ett år som konge. Likedan er det forståelig at jarlen Håkon Galen her får navnet Gisle, det blir rett og slett for mange håkoner. Eller at Kristin som blir gift med jarlen ikke er Sverres datter Kristin, men enkedronning Margretes søsters datter med samme navn.

Verre er det at all uenighet i Nidaros må ha en annen årsak enn birkebeinerne (som er filmens plettfrie helter), og her blir gjort til resultat av baglernes innblanding. Baglerne hadde ingenting med Gisle/Håkon Galen å gjøre, han var birkebeiner så god som noen. Rivaliseringen etter Håkon Sverressons (egentlig kong Guttorms) død var en ren birkebeiner­affære, og som sådan helt typisk. Tronstridigheter hørte til dagsorden i alle europeiske monarkier i middelalderen. Man trengte rett og slett ingen ytre fiender for å skape konflikt når et kongevalg stod for døren!

Håkons fosterfar

Dette henger også sammen med en annen feil i filmen, nemlig at Gisle/Håkon Galen skulle være så negativ til kong Håkon, og Inge så positiv. I virkeligheten var det langt mer komplisert. Trolig var ingen særlig begeistret over at kong Håkon kom til Nidaros, men Gisle/Håkon Galen endte tross alt opp som Håkons fosterfar, og oppdro han sammen med sin egen sønn.

Kong Inge aksepterte ikke Håkon som arving, slik han gjør i filmen, men holdt fast ved kongeverdigheten og forsøkte å viderebringe den til sin sønn. Likevel var han ingen uforsonlig motstander av Håkon.

«Fifty shades of grey»

Der filmen tegner borgerkrigene i svart-hvitt, var realitetene langt mer «fifty shades of grey» for å bruke en moderne metafor. Dette gjelder også filmens brutale baglere, som i filmen setter alt inn på å ta Håkon av dage. I 1207 fikk de faktisk sjansen til dette, da de fikk den tre år gamle Håkon i sin varetekt. Drepte de ham? Nei, på ingen måte. Tvert imot diskuterte de om de skulle ta ham til konge, og det var bare forventningen om at deres daværende konge, Filippus Simonsson, ville bli sint, som gjorde at de avstod fra det.

Hadde det gått an å lage en film der alle disse historiske detaljene hadde vært riktige? Noen av dem ville det vært vanskelig å inkorporere uten at det ble for komplisert. Men de overlappende lojalitetene, det kompliserte maktspillet, også innad i birkebeinerleiren, likheten mellom birkebeinere og baglere, nordmenn og dansker, kristne og «ikke-kristne», kunne godt ha vært trukket fram. Da ville imidlertid dette ha vært en helt annen film, ikke en film om norsk kraftpatriotisme og heltemot som får regissør og skuespillere til å sammenlikne historien med norsk motstand under andre verdenskrig.

En historie om hvor annerledes norsk 1200-tall var fra i dag ville blitt en mer komplisert film, men sikkert også en mer interessant film.

Artikkelen er oppdatert: 17. mars 2016 kl. 10.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk