Klassekampen.no
Torsdag 3. mars 2016
LOVLIG: Islamisten Ubaydullah Hussain ble frikjent for trusler. Et religiøst budskap vi ikke liker, er noe vi må leve med, skriver Lars Gule. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
Vi kan ikke innskrenke religionsfriheten bare fordi vi er uenige i budskapet.
Den første friheten

I en tid hvor muslimers religionsfrihet er under angrep fra både terrorister og såkalte islamkritikere, er det grunn til å tydeliggjøre hva religionsfrihet handler om. Og hvilke utfordringer dette innebærer.

Historisk er religionsfriheten den første etablerte menneskerettigheten. Den banet dermed vei for den mer grunnleggende samvittighetsfriheten, så organisasjons- og ytringsfriheten. Men hva er religion? Altfor mange går ut fra dagens europeiske erfaringer, som er knyttet til troen på én angivelig allmektig gud (supplert av Satan, djevler og ånder) og en betydelig sekularisering. Den eurosentriske religionsforståelsen må imidlertid justeres i lys av det historiske og globale religionsmangfoldet.

Det at vi snakker om religioner som fellesnavn på et stort mangfold av fenomener, indikerer at det er noe felles, selv om forskere ikke har klart å bli enige om hvilke elementer dette er. Kanskje kan vi si at det handler om en «familielikhet» i forestillinger om gud eller guder, en virkelighet hinsides tid og rom, muligheten til å vite noe om gudene og det hinsidige, og fellesskap som deler oppfatninger om gudene og det hinsidige og som utøver kultiske handlinger. Ikke alle disse faktorene vil være like sentrale i alle fenomener som klassifiseres som religioner. Guder er mindre sentrale i buddhismen enn i jødedom og islam, men forestillinger om en virkelighet hinsides virkeligheten er der.

Det er i denne vide forstand vi må forstå religion. Historisk og mange steder i dag er det også et mindre tydelig skille mellom religion og andre samfunnsfenomener eller samfunnssfærer enn det vi finner i det moderniserte Vesten. Det innebærer at mange mennesker har forestillinger om at de guddommelige lovene og religiøse lærde/ledere bør spille en rolle i samfunnsstyringen. I noen religioner har man hatt diskusjoner om dette tidligere i historien, andre har ikke tatt den eller den pågår nå.

Men intet av dette innebærer at religionsfriheten – forstått som trosfrihet – skal innskrenkes. Når det gjelder religionsfrihetens praktiske sider – den rituelle praksisen og normhåndhevelsen – tillater menneskerettighetene visse begrensninger. Man kan ikke praktisere sin religion, alene eller i fellesskap, på måter som skader andre. «Skader andre» må forstås som krenkelse av andres menneskeverd og/eller innskrenking av andres menneskerettigheter.

Dette innebærer at det er mye «vi» må leve med. For eksempel at religiøse mennesker mener en del handlinger er synd, som sex utenfor ekteskapet, å ligge med sin kone når hun har menstruasjon, blasfemi, frafall fra den rette troen eller lignende, og at slike synder fortjener dødsstraff. Det er selvsagt ikke akseptabelt at noen forsøker å håndheve slike normer ved å drepe personer som er utro, begår blasfemi eller er frafalne.

Det kan også finnes grunner til å reagere strafferettslig mot en del ytringer som går ut over det å presentere troens innhold og blir oppfordringer til overgrep og vold mot andre. Men her kan det være vanskelig å skille mellom redegjørelse for trosinnhold eller utlegning av en hellig tekst, og det som blir trusler eller oppfordringer til overgrep. Norsk rett har både dømt (mulla Krekar) og frifunnet (Ubaydullah Hussain) i slike saker.

At en religion i gitte tolkninger har totalitære politiske konsekvenser om den skulle bli satt ut i livet, er derfor ikke en grunn til å innskrenke religionsfriheten. Det er derimot en grunn til å benytte egen livssyns- og ytringsfrihet til å argumentere mot, kritisere og til og med fordømme religiøse tolkninger som har slike konsekvenser. For hvis man selv begynner å gå på akkord med menneskerettighetene, krenker man menneskeverdet. Det gjør ingen forskjell om man kaller en religion for en ideologi – for retten til å spre ideologier er også beskyttet av ytringsfriheten. Og alle religioner kan sies å være ideologier i en viss forstand.

Sensur av hellige tekster – eller politiske verker – er uakseptabelt. Man kan heller ikke stenge gudshus om det ikke kan påvises at overgrep begås der, eller stanse offentlige overføringer, som skal tildeles på ikke-diskriminerende grunnlag, til menigheter bare fordi man er motstander av budskapet.

Det hjelper ikke at man påberoper seg god hensikter. For veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 16. mars 2016 kl. 09.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk