Klassekampen.no
Mandag 22. februar 2016
Stein i glasshus: «Suffragette» viser at handling er viktigere enn ord, men stiller ingen spørsmål ved aksjonistenes voldsbruk, skriver Wencke Mühleisen. Foto: Filmweb
Var suffragettenes militante linje en legitim og nødvendig strategi?
Det godes vold

I bølgen av historiske filmer om mannlige heltedåd fra andre verdenskrig, eller på birkebeinernes tid, kan vi glede oss over en historisk, handlingsspekket film om de britiske suffragettenes kamp for stemmerett. Selvsagt hastet jeg på kino for å se filmen.

At kvinner en gang levde som umyndige i eget land – uten stemmerett, uten makt til å være med og utforme hva som er et leveverdig, godt liv – ble vi minnet om ved hundreårsjubileet for norsk stemmerett i 2013. Filmen «Suffragette» handler om kampen for kvinnelig stemmerett i Storbritannia. Regissør Sarah Gavron lar fortellingen spille seg ut i det året norske kvinners stemmerett fikk gjennomslag, og mange år etter at suffragettebevegelsens første aksjoner, ledet av borgerlige Emmeline Pankhurst, fikk gjennomslag.

Suffragettene kjempet ikke bare for stemmerett eller retten til å røyke i offentligheten, men krevde radikal likestilling. Edvardianske kvinner blir på fotografier fremstilt som akk, så følsomme og ydmyke, men suffragettenes taktikk overskred tidens forventninger til kvinner. Kvinneaktivistene brøt seg inn i parlamentsdebattene og kjempet mot politiets brutale voldsmakt i demonstrasjoner. En av suffragettene skar opp et maleri på The National Gallery og en annen gikk løs på Winston Churchill med en pisk på en togstasjon.

I kinoens passive mørke ble det umiddelbart klart hva som er filmens motto: «Handlinger er viktigere enn ord!» Dette får en formodentlig utilsiktet effekt. Til tross for mye action, ytrer kvinnene få ord av politisk relevans. Det er i så måte talende at hovedpersonen Maud, spilt av Carey Mulligan, blir fremstilt som en måpende skolepike med blikket alltid rettet oppover mot undertrykkende mannlige autoriteter eller mot suffragette­bevegelsens kvinnelige anførere, mildt smilende, alltid med en tåre parat.

Filmens kamprop som krever handlinger i stedet for ord, virker likevel umiddelbart tilforlatelig, gjør de ikke? Hvem har ikke lyst å kaste steiner i de privilegertes, i makthavernes og drittsekkenes beskyttete glasshus, slik suffragettene i filmen gjør i Londons poshe handlegater? Ja, gi dem inn, svina, fór det så vitaliserende gjennom meg ved synet av de steinkastende kvinnene i filmen. Men smak likevel på slagordet i dag, da ekstreme voldshandlinger er det som fryktes aller mest – for de som utfører dem, mener alltid at de har rett.

Jeg husker en annen feminist, Gudrun Ensslin, prestedatter og prominent medlem i den tyske Baader-Meinhof-gruppen. De kjempet ikke for stemmerett – den hadde de. Heller ikke for ytringsfrihet, for den hadde de benyttet seg flittig av i aviser, tidsskrifter og pamfletter. De kjempet mot fascismens etterliv i Tyskland på 1960- og 1970-tallet og kom til et punkt av handlingsvilje der ordene ikke lenger strakk til: «Dette er generasjonen fra Auschwitz. Med dem kan man ikke argumentere!» ropte prestedatteren fra talerstolen. Regimets postfascisme og fortielse om nazismens fortsettelse i Etterkrigs-Tyskland kunne bare besvares med vold, mente de, og raseriet var så avsindig mobiliserende at det motiverte hva som helst. For sånn er det jo når noe må gjøres. Da er det nødvendig å brette opp ermene, da er det slutt på å fortolke verden, er det ikke?

Men det er en etter hvert elementær innsikt at ord også er handlinger, de er performative og effektene høyst reelle. Filmen unndrar seg spørsmålet om den militante linjen var det som skulle til for å lykkes i stemmerettskampen. Filmen ender i en sørgemarsj for Emily Davison, som er kjent for at hun kastet seg foran Amer, hesten til kong Georg V, under Epsom Derby den 4. juli 1913 og døde av skadene. Scenen suggererer seerne til å tro at hennes martyrdød var det avgjørende vendepunktet i kampen om stemmerett. Happy ending for filmfortellingen. Imidlertid var stemmerettsbevegelsen i andre land ikke militant, slik som for eksempel i Norge.

Jeg er usikker – var volden og ofrene nødvendig for stemmerettsuksessen i Storbritannia, eller er det en (mannlig) heltemytos som her blir overført på kvinnebevegelsen? Svaret er i hvert fall ikke entydig, tror jeg. Tross mine tvil om kampstrategier i den britiske stemmerettskampen blir stemningen god i kinosalen når hovedpersonen Maud setter det brennhete strykejernet over formannens og voldtektsmannens hånd i vaskeriet, der kvinner ble utnyttet både økonomisk og seksuelt. Der fikk han!

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kari Kristensen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 4. mars 2016 kl. 10.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk