Klassekampen.no
Fredag 19. februar 2016
Idrettsgründer: Karianne Hjallen er styreleder i Tøyen Sportsklubb og nærmiljøaktivist. Hun vil endre folks syn på Oslo-bydelen, og tar gjerne i et tak selv. Foto: Tom Henning Bratlie
Aktivist
Knytter folk sammen
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Karianne Hjallen vil ta IT-verdenen med storm. Men mest av alt vil hun snakke om det utskjelte Oslo­-området Tøyen.

Hva er det med Tøyen?

Det var tittelen på avisartikkelen som fikk Karianne Hjallens temperament til å boble og aktivisthjertet til å virkelig banke. Nabolaget i Oslo ble framstilt som farlig, fullt av dop og vold.

– Vi som bor her, sto måpende igjen, sier Hjallen.

Borettslaget hun bor i hadde høytlesning i bakgården fra artikkelen fordi den var så absurd, forteller hun oppgitt. Kartet som ble tegnet opp, stemte ikke med terrenget. Foreldrene hennes ringte fra Kongsberg og lurte på hvordan hun kunne bosette seg i en nedtagget og ødelagt bydel. Var hun egentlig trygg?

Selv kjente hun seg ikke igjen. Hjallen dirrer i hele kroppen og lener seg fram.

– Men hvis man kommer som heseblesende journalist og skal ha en type oppslag, så finner man kanskje det man forventer. Vi ringte artikkelforfatteren og spurte om hun kanskje hadde lyst til å besøke oss? Det gjorde hun aldri.

Karianne Hjallen tar brått en pause og smiler bredt. Hun peker gjennom glassruta på stamkafeen Carinas:

– Se der ute! Grønne luer!

Den fresende gløden i blikket bikker over i noe blankt, nærmest salig. Hjallen sikter til prosjektet med å få østkantungdom ut og opp på twintip-ski og snowboard. Som styreleder i Tøyen sportsklubb har hun vært med på å sørge for at utstyr, skiklær, og heiskort lånes ut gratis til alle som er med på programmet – med grønn lue.

Fakta:

Karianne Hjallen

Alder: 42 år.

Sivilstand: Gift, to barn.

Yrke: IT-gründer og lokalaktivist.

Hvor er du i livet nå? Akkurat nå er jeg ekstremt oppslukt i det å være Tøyen-aktivist. Jeg har det veldig fint med familien min og har funnet ut at jeg digger små mennesker. Og så er jeg veldig fornøyd med å ha utvida familien min til å gjelde hele Tøyen.

på sparket

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er vanskelig å velge, men tror det må bli bøkene til Herman Hesse. Det eksistensialistiske i dem gjorde svært sterkt inntrykk på meg da jeg var ung.

Hva er din favorittfilm?

– Spør du meg hva jeg har sett mest i det siste, er svaret lett: «Frozen». Men den skal man ikke kimse av. Det er kult at unger får se at jenter ikke trenger hjelp av gutter for å klare seg. Skal jeg velge en film jeg selv setter på, må det bli «The Fisher King». Meningsfulle samtaler om livet bærer hele dialogen.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg blir utsatt for mye Justin Bieber og One Direction om dagen. Men selv må jeg si at jeg er lei meg for at David Bowie ikke lenger er blant våre samtidige. Ellers hører jeg på Karpe Diem og Highasakite. Og så må jeg nevne Idol-Stian. Han er en av aktivitetsskolelærerne på Tøyen, og han kommer til å bli verdensstjerne.

Oppvekst på flyttefot

Men først må vi tilbake til starten på det hele. Hvordan getto-safarien i avisene førte til en motreaksjon.

– Vi bestemte oss for å snakke opp bydelen vår, sier hun.

– Ja, det er klart at det var og er mange problemer på Tøyen. Vi har høyest andel barnefattigdom, det er store helseutfordringer, og det var få aktiviteter.

Hun sukker tungt og dytter det lyse håret vekk fra ansiktet.

– Men det hjelper ikke å svartmale. Vi kjente et Tøyen med omsorg og omtanke. Med gatefester og loppemarked. Men ingen fikk høre om det.

Nå er Tøyenkampanjen et velkjent ord for både journalister, politikere og innbyggere i Oslo, etter at beboerne samlet alle gode krefter og begynte å spre et annet bilde av Tøyen, helt på egen hånd.

– Vi ble nok litt inspirert av den arabiske våren. Det var noe virknings­fullt i det å bruke Facebook som samlende enhet, sier hun og forteller om hvordan de brukte Tøyenkampanjen som et verktøy for aktivisme. For å bli hørt. Og ikke minst: For å lage Tøyen til en bygd i byen.

Livet på bygda er Hjallen godt kjent med.

– Pappa jobbet på anlegg og jeg var et barn som flyttet mye. Når en dam eller en tunnel var ferdig, så flytta vi videre, sier hun og ramser opp:

– Telemark, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Aust-Agder, Akershus, Buskerud. Det var enda flere, sier hun på utpust.

– Jeg tror jeg har bodd i ni, nei, åtte fylker. Da blir du enten veldig glad i mennesker, eller veldig motsatt.

Selv tror Hjallen at hun befinner seg i den første gruppa.

– Men kanskje er jeg blitt litt urolig. Jeg er veldig glad i å reise og møte nye mennesker.

Med en mor fra Fyresdal i Telemark var det likevel noe som hele tida var konstant i flyttetilværelsen:

– Om eg vil, kan eg preke dialekt ændå, nærmest roper hun klingende ut i kafeen så en bokleser titter forsiktig opp.

Tatt av idretten

Da familien flyttet til Kongsberg, fant hun idretten.

– Basketball var min sport. Jeg bodde i hallen sju dager i uka. Det betydde alt.

Nå får også Tøyen sitt basketlag.

– Jeg har begynt å få litt dilla igjen. I hue tror jeg fortsatt at jeg er flink, sier Hjallen, som en gang var på juniorlandslaget.

Men det hun er mest opptatt av, er verdiene som kommer på kjøpet.

– Lærdommene fra idrett viktig å ta med seg i livet – du lærer samhold, samarbeid og lederskap. Spiller dere sammen på banen, så sloss dere ikke i gata. Og foreldrene blir kjent med hverandre.

Hun forteller om hvordan organisert fotballsøndag utviklet seg til å bli et samlingspunkt i bydelen.

– Det dukket plutselig opp flere foreldre på løkka enn på foreldre­møtet. Flere lærere begynte å dra dit for å møte særlig fedrene.

Sport og idrett er rett og slett et mindre farlig sted å møtes.

– Utdanningsnivå og språk kan oppleves som barrierer på andre arenaer, men på fotballbanen kan man være skjønt enig om at Messi er best.

Tilfeldighetene ville ha det til at Hjallens familie på sitt vis er en ganske typisk Tøyen-familie. Etter datastudier i Bergen endte Hjallen opp i det hun kaller «et skikkelig dot.com selskap».

– Vi snakker om et internettselskap før internett fungerte. Vi hadde nett vi som jobbet der, mens alle andre brukte uendelig treige modem.

Hun spiller av dure- og tikkelyden fra modemet med hele munnen og flirer. På julebordet hadde selskapet fløyet inn 2000 mennesker fra hele verden til Las Vegas.

– Alle nordmennene satt bare og måpte.

Da selskapet plasserte henne i en bedriftsleilighet i Hamburg, møtte hun også kjærligheten. Han fra Los Angeles. Hun fra åtte fylker i Norge.

– Så det ble til at jeg importerte en utlending til Norge. Det passer utmerket på Tøyen med et fler­språklig hjem. Verden stopper ikke på grensa – vi har familie overalt, slik alle på Tøyen har, sier hun.

Det å få en egen familie sparket også i gang engasjement for nær­miljøet.

– Det gjør noe med deg å få barn. Jeg har lyst å gi dem et ordentlig hjem, en ordentlig oppvekst som er så bra som mulig. Det gjelder ikke bare for mine barn, men også andres.

Gründerhue

Karianne Hjallen sier selv hun har gründerhue. Nå satser hun og mannen på å skape verdens mest interaktive magasin. Innsatsen blir kronet med en rekke designpriser. For å skape Katachi Magazine lager de sin helt egen publiseringsplattform fra grunnen av. Nå er det dette utviklingsarbeidet som har blitt produktet de satser på. Det kan ta litt på.

– Jeg anbefaler alle å lansere barn, app og lokalaktiviteter samtidig, ler hun, lettere ironisk, før hun medgir at tida ikke alltid strekker til:

– Men hvem har vel lyst til å leve lett?

Appverktøy er ikke det eneste hun har hatt suksess med å skape. Hjallen var også med på å starte Tøyenravnene, og i oktober i fjor deltok hun i stiftelsen av Tøyen Sportsklubb, som allerede har nærmere 750 medlemmer. Klubben kom egentlig som et lite apropos.

– Vi kjefta på politikere for manglende satsing, for lav andel aktiviteter og for at det ikke finnes en flerbrukshall.

Så bestemte noen beboere seg for å gjøre noe selv. Likevel er det mer enn nok å ta tak i for politikerne også, om de skulle lure på det.

– Drømmen er en fjellhall under Munchmuseet og et Tøyen samfunnshus. Der kan vi ha revy, juleavslutning og alt mulig, sier hun og slår ut med hendene.

– Det finnes ingen plass hvor man kan samle alle barna på Tøyen.

Selv omtaler hun seg som en «positivitetsvampyr», og blotter tennene for å demonstrere:

– Jeg biter meg fast i positive folk – da kan vi endre verden sammen.

Så kommer hun på motsatsen.

– Møter jeg negative, ja da går jeg rett i kjelleren. Men Tøyen har heldigvis en god porsjon super­aktivister.

Alle liker å le

Hjallen er likevel bekymret for at noen skal tro at arbeidet med å løfte Tøyen er ferdigstilt.

– Jeg tror på å løse en og en problemstilling av gangen. Det kan likevel ikke være avhengig av noen få. Derfor har vi også startet Tøyen­akademiet, som er ledertrening for Tøyen-ungdom, etter modell av Alnaskolen. Vi må lage varige strukturer når vi bor i et område med så høy mobilitet – en av tre flytter hvert år. Da er det ekstremt viktig at vi skaper ting som knytter folk sammen.

– Hva tenker du knytter folk sammen da?

Hun borer blikket tilbake:

– Hva tror du?

– Jeg tipper møteplasser i lokalsamfunnet er en del av det?

Tydelig fornøyd med svaret lener hun seg bakover og tar en slurk kaffe.

– Ja, definitivt. Her kan du kalle deg somalisk, norsk, amerikansk eller hva vet jeg, men alle kan kalle seg tøyensk.

Hjallen vil ha det som bringer oss sammen framfor det som skiller.

– Alle er glad i mat, idrett, det å le, kulturelle opplevelser og ikke minst felles møteplasser.

– Vi kan ikke tvinne tommeltotter og vente på neste generasjon. Kan du fikse det, så gjør det for pokker.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 3. mars 2016 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk