Klassekampen.no
Tirsdag 16. februar 2016
Var hittar man jobbet? Ansatte i Arbetsförmedlingen forteller om mer stress og færre jobber å formidle, skriver Emil Boss. Her arbeidsformidlere fra 1983. Foto: Burlövs kommun, flickr
Den svenske Arbetsförmedlingen later som de skal få folk i jobb – men jobbene finnes ikke.
Min saksbehandler

– Det spiller egentlig ingen rolle for deg om du er skrevet inn eller ikke. Vi kan ikke tilby deg jobb, og du får ikke ta noen utdanning hvis du ikke er heltidsarbeidsledig. På den måten ville det nesten vært bedre for deg om du var det.

Min saksbehandler på Arbetsförmedlingen er et svært ærlig menneske.

– Ofte har vi over hundre søkere per jobb. Og det er slett ikke sikkert at noen av våre søkere blir valgt til slutt. Du kan kanskje finne en jobb gjennom dine egne kontakter? Det er nok din beste mulighet. Det eneste konkrete vi kan tilby deg, er et kurs i å skrive CV.

Vi sitter i et møterom med glassvegger, på Arbetsförmedlingen i Söder Mälarstrand i Stockholm. Saksbehandleren er veldig sympatisk. Hun har jobbet der i over tretti år og forteller åpenhjertig om hvordan hun mener rollen hennes har endret seg, og om utviklingen på arbeidsmarkedet. Hun synes det har blitt mer stress og mindre trygghet.

– De få jobbene som finnes, er som oftest bare midlertidige ansettelser, kanskje noen måneder, og mange må jobbe med noe helt annet enn det de er utdannet til.

I sine tretti år som arbeidsformidler har hun aldri møtt så mange utbrente mennesker som i de siste tre årene. Også nytt er det at hun nå møter flere personer som er yngre enn meg (jeg er 35) som har fått hjerteinfarkt på grunn av jobbsituasjonen. Det har hun aldri sett tidligere.

Jeg har vært faglig forhandler i ulike bransjer og jobber selv i kassa. For meg er det ikke noe nytt at vilkårene på arbeidsmarkedet er under enhver kritikk. Likevel er det overraskende å få høre dette fra en representant for myndighetene. Det hun sier, er at hennes egen jobb er mer eller mindre meningsløs.

Statistikken gir henne støtte. I 2015 fantes det 400.000 arbeidsledige i Sverige og 40.000 utlyste stillinger. Ni av ti som finner jobb, gjør det uten hjelp fra Arbetsförmedlingen. Likevel bruker denne etaten 72 milliarder kroner i året på å skape full sysselsetting. Det er mer enn staten betaler for helsevesenet.

Produktiviteten hos de som jobber, altså arbeidets verdi, har økt i flere tiår, men det har ikke vært noen reduksjon i arbeidstiden siden midten av 1970-tallet. Fra et samfunnsperspektiv kan det virke rimelig å dele på jobbene i stedet for å tvinge 360.000 mennesker inn i en fornedrende parodi der en svinedyr etat later som de formidler jobber som ikke finnes. Men både sosialdemokratene og folk flest virker lite interessert i å kutte arbeidstiden. Næringslivets interesser dominerer politikken.

Mitt første møte på Arbetsförmedlingen fikk en overtydelig og nesten absurd avslutning. Da vi var ferdige, skulle jeg følge saksbehandleren min for å hente en utskrift. I korridoren viste det seg at hun haltet kraftig på venstrebeinet. Hun hadde hatt sterke leddsmerter i flere måneder, men legen hadde sagt at hun skulle se det an og komme tilbake om noen måneder. Det er dyrt med MRI-skanninger, så det bruker man ikke lenger for pasienter som ikke har fysisk krevende yrker.

Roland Paulsen er sosiolog og skrev den mye omtale boka «Vi bara lyder» etter å ha wallraffet på en Arbetsförmedling og intervjuet personalet. Han viser hvordan myten om arbeidsløsheten holdes oppe og hvordan Arbetsförmedlingen – i stedet for å formidle jobber – har gått over til å bli en disiplinerende instans hvis fremste oppdrag er å gjøre livet surt for de arbeidsløse gjennom ulike meningsløse tvangstiltak. Jeg tenkte på den boka i møtet med min saksbehandler. Hun hadde jo selv gjennomskuet systemet – så hvordan kunne hun holde ut i jobben?

Svaret er kanskje, som Paulsen skriver, veldig enkelt. Til syvende og sist står jo valget mellom å fortsette leken eller bli arbeidsløs selv. For den som vet hva det innebærer, framstår antagelig alternativet som lite fristende.

Likevel gjennomførte saksbehandleren min faktisk en slags protestaksjon. For det kan ikke ha vært i samsvar med direktivene å være så brutalt ærlig som hun var i møtet med meg. Personlig ga det meg mer energi enn alle tenkelige floskler om strålende framtidsutsikter ville ha gjort. I tillegg til de nedslående beskjedene kunne jeg da bære med meg følelsen av at det tross alt finnes gode mennesker overalt.

emil.boss@sac.se

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2016 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk