Klassekampen.no
Mandag 15. februar 2016
Trump og høyrepopulistene satser på ett kort: splitt og hersk.
Jakt på syndebukker

I en av de mange tv-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembetet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is.»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre: kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, Ukip, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi Frp i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur.

Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på, og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før.

Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 24. februar 2016 kl. 12.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk