Klassekampen.no
Onsdag 10. februar 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Fremfor skattelettelser, bør vi snakke om hva skattepengene skal gå til.
Trenger vi reform?

Hva jeg mener om verdenssituasjonen? Vet ikke, jeg har et rusk i øye, sa den danske forfatteren Storm P. Jeg vet hva han snakker om. Fastlegen har gitt opp, og henvist til øyelege. Jeg ringer. Første forsøk er mislykket, det er telefontid mellom 9 og 11. Klokka er over 11. Den neste legen på lista tar ikke telefonen. Tredje forsøk gir napp etter 17 ring, og en sliten kvinnestemme svarer. «En time, ja la meg se. Vi har faktisk en time om ikke så lenge. I juni.» Det snør ute.

Jeg ringer en privat øyelege. De svarer etter to ring. «Velkommen, du snakker med sykepleier Lise, hva kan jeg hjelpe deg med?» Den hyggelige sykepleieren tilbyr en time neste uke. «Når på torsdag passer det for deg?»

Denne våren skal Stortinget vedta en skattereform. Godt oppdratt ved Økonomisk institutt, har jeg sansen for forslag om forenkling av skatteregelverket. Et utvalg ledet av Hans Henrik Scheel har lagt frem mange fornuftige forslag. I en rapport fra desember 2014 foreslo de å fjerne fradrag og redusere satsen for personskatt og selskapsskatt, og sørge for en mer treffsikker fordelingsmekanisme gjennom progressiv trinnskatt. Proveny og inntekter til staten er ikke på dagsorden nå, det er designet av skatteregelverket som skal diskuteres. Så fikk jeg et rusk i øyet.

Ifølge Store norske leksikon defineres reform som: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». En forandring til det bedre, hvem kan si nei til noe sånt? Utfordringen er at konsekvensene av en reform kan være annerledes enn vi tror. Reform 94 ga alle rett til videregående utdannelse, men økte frafallet. Alle de utallige skolereformene har hatt som mål å forbedre, men har samtidig stjålet sårt trengte krefter og tid fra lærerne. Noen spørsmål stiller vi for sjelden: Er denne reformen det viktigste vi kan bruke tid og krefter på akkurat nå? Og er vi helt sikre på at vi skaper en forandring til det bedre?

Regjeringen har lagt frem forslag til skattereform som debatteres denne våren. Det er basert på arbeidet til Scheel-utvalget, tilpasset regjeringens politiske farge. Forslaget om eiendomsskatt er borte. Redusere formuesskatten er løftet frem. Et hovedgrep er å redusere det generelle skattenivået for personer og selskap. Ved innføringen av en trinnskatt kan det bidra til å styrke fordelingsprofilen, det vil si at lavtlønte betaler mindre og høytlønte betaler mer. Samtidig kan et godt utgangspunkt i dag, gi morgendagens skattelettekåte politikere en enklere jobb. En liten endring for de øverste trinnene eller en økning i bunnfradraget er mye mindre dramatisk enn å endre en felles prosentsats. En uønsket konsekvens kan være at reformen vil svekke stabiliteten i regelverket.

Skatt er en gjenganger i diskusjonen om økonomisk politikk. Selv om temaet er avgjørende for de store linjene i norsk økonomi, handler det sjelden om dét. Det handler om prosenter og satser, om hvem som skal få lettelser, ikke om det er mindre skatt som bør stå øverst på ønskelista. Fremfor å diskutere hvem som skal få, burde vi snakket mer om hva vi vil bruke pengene på. Hvilke visjoner vi har definerer hvordan vi vil investere, hva vi skal prioritere og hva vi er villig til å jobbe enda hardere for å få til. Det handler om hva vi bruker skatteinntekter og oljepenger på, hva slags velferdssamfunn vi vil ha, og hva som skjer hvis vi ikke lenger har et godt nok offentlig tilbud.

Neste torsdag skal jeg til en privat øyelege. De 1250 kronene jeg betaler er verdt det. Det er en utgift jeg, og mange i Norge i dag, kan betale, uten at det går utover ferieplanene våre. Og kanskje er det helt greit at jeg betaler for noe som ikke er veldig alvorlig. Utfordringen er at manglende visjoner for velferd og oljesmurte skattelettelser kan påvirke hele velferden. Hvis forskjellen mellom et offentlig og privat helsetilbud blir så stor som hos øyelegene i Oslo, er vi på vei mot et helt annet samfunn. For hvis det var noe mer alvorlig, en av ungene mine som var syke, og det offentlige tilbød ventetid på flere måneder, ville jeg ikke nølt. Jeg vil ikke ha valgfrihet og trenger ikke en sykepleier som tar telefonen.

Men jeg vil ha hjelp. Og det er dét skatt først og fremst handler om. Helsetilbud når vi trenger det. Et utdanningstilbud vi stoler på. Velferd for alle.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein og Camilla Øvald skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 24. februar 2016 kl. 11.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk