Klassekampen.no
Mandag 8. februar 2016
Dette er historien om musen som kom inn fra kulda.
Døden på hytta

Fredagens samtale om krig på kontoret utspilte seg som et enerverende ekko i hodet. Om og om og om igjen kunne jeg høre stemmene til disse fehodene av noen kolleger nevne mitt navn som et eksempel på en som ville vært sjanseløs på slagmarken. De anså meg som ute av stand til å ta liv, dersom det skulle bli nødvendig. Å bli ansett som den minst blodtørstige på arbeidsplassen kunne jeg for så vidt levd godt med, men dette var slett ikke ment som et kompliment. Det var blitt satt spørsmålstegn ved min fysikk, mentale kapasitet, ja, maskulinitet generelt.

Nå var det lørdag, og jeg sto på alle fire på hyttas kjøkken og studerte muselort langs bunnen av kjøleskapet. En liten pelsklump hadde forsvunnet i en sprekk under komfyren, og nå ventet jeg på at både musen og min egen maskulinitet skulle melde sin ankomst. Jeg hadde tatt en telefon til hyttas øverste ansvarlig for å rådføre meg og fått streng beskjed om at musen måtte «tas hånd om umiddelbart». Like etter sto jeg med en plankebit og noen tilhørende metalltråder og innså med dempet entusiasme at musefelleteknologien har stått dønn stille også i dette århundret.

Jeg festet en ostebit – for anledningen camembert fra Vinterbro Kjøpesenter – på angitt merke og plasserte planken forsiktig under komfyren. Så listet jeg meg baklengs ut av kjøkkenet og trakk meg tilbake til stuen. Jeg hadde knapt rukket å irritere meg over at ferskensyltetøyet var utgått på dato da det smalt fra kjøkkenet. Jeg løp ut og så et sjanseløst vesen som fremdeles kjempet for livet. Jeg måtte ende lidelsene. Så husker jeg ikke mer, før jeg noen sekunder – muligens flere minutter – senere sto med håndtaket til et feiebrett i hånden, tårer i øynene og en fullstendig most mus på gulvet under meg. Forvirret og skamfull kikket jeg bort mot vinduet med en plutselig frykt for at noen hadde stått der og observert dette grusomme oppsynet. Men der ute var kun nattehimmelen, hvis månelys la seg som et hvitt laken over den blodige scenen jeg fortvilet sto i sentrum av. Jeg la en plastpose fra nevnte kjøpesenter over det fremdeles varme liket og hastet ut.

Jeg skjenket en drink som jeg umiddelbart styrtet for å beholde fatningen. Jeg kunne ikke unngå å føle meg som en karakter i en klisjéfylt kriminalroman fra 1960-tallet. Nervene sto i spenn ­– som hanen på en nyladet Colt .45-revolver. Jeg fikk kontroll på de skjelvete hendene og lirket telefonen ut av lomma og slo nummeret. «Det er gjort», hvisket jeg. Det var stillhet i den andre enden helt til en brysk stemme sa «Bra, Øivind, nå er det viktig at du sjekker at det ikke er flere …» Med en ny drink innabords returnerte jeg til åstedet. Der løftet jeg forsiktig på den fargerike kolonialplasten og stirret rett inn i to kullsvarte, livløse øyne på størrelse med frøene på rundstykket jeg åt til frokost. Utstyrt med grillvotter løftet jeg den kilotunge kroppen og kunne konstatere at rigor mortis allerede hadde slått inn. Jeg pakket liket inn i emballasjen fra havrekjeksen og fikk plass mellom fiskegratengen og erteposene. Da jeg smalt igjen frysedøren, kjente jeg allerede virkningene av det som utvilsomt var post-traumatisk stress-syndrom. Er alle disse dyra i det hele tatt er klar over hvilken grusom belastning det er å være øverst i næringskjeden? Må Gud være nådig med oss alle.

oivindvogt@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Jeg måtte ende lidelsene»

Artikkelen er oppdatert: 17. februar 2016 kl. 11.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk