Mandag 8. februar 2016
Bransjevelter: Kan kjøpes på Tiger, både på nett og i sjappa - samt på bladets slippfest, 4. mars, på Pokalen i Oslo.
Med blikket på undergrunnen
Bransjevelter på gang: Nytt musikkmagasin, med tiltrengt stoff om rammevilkårene for aktørene på siden av det etablerte.

Kommentar

På en adresse i Hammersborggata – mellom Rockefeller og Youngstorget, og altså skvist inn mellom Oslos klubb- og rockeetablissement – befinner en hel undergrunn seg. Kjent som platesjappa Tiger, som også huser labelen Fysisk Format pluss distribusjonsleddet Diger Distro. Sjefen for det hele er musiker og entusiast Kristian Kallevik. «Å fokusere på råbra undergrunnsmusikk uavhengig av sjanger og tilpasningsdyktighet», var svaret da vi for et par år siden intervjuet ham om virket.

Denne uka gjør de undergrunnen enda litt større, ved å lansere musikktidsskriftet Bransjevelter. Som det står på Tigers facebookside: «Vi føler at det har mangla noe. En presentasjon av noe slag. Skrevne ord for å sette musikken i kontekst.» Onsdag skal hullet tettes; med slippfest for Bransjevelter, oppkalt etter samleplatene Tiger/Fysisk Format jevnlig slipper.

Med stadig færre musikktidsskrifter rundt oss og en musikkpresse som virker å være på en kontinuerlig slankekur (for eksempel: hvor har VGs Musikk-Ekstra tatt veien de siste ukene?), jubler vi høyt når det er snakk om nyetablering.

Skal man gi musikken sin fortjente plass i offentligheten, må musikken ha en plass i de store fellessamtalene. At Bransjevelter springer ut av Tiger/Fysisk Format, og dermed har blikket rettet mot undergrunnen og det alternative, er i seg selv en kvalitet. Dette er uttrykk som ikke akkurat er overdekket i dagens krympede musikkspalter.

Hva er det så vi presenteres for på de knappe 90 sidene? Først og fremst en rekke aktører i norsk undergrunn, gjennom informative Q&As med bidragsyterne på den nye Bransjevelter-samleplaten, lengre intervjuer med andre band og presentasjon av Oslo-undergrunnskonsertserien Svart Samtid og indiedistributøren Byllepest Distro. De sistnevnte reportasjene er nok magasinets mest vellykkede. Verdt å nevne er også intervjuene med etablerte alternativstorheter som amerikanske Calvin Johnson, norske Årabrot, Eve Libertine fra de britiske anarkopunkerne i Crass og svenske Inge Johansson, bassist i amerikanske Against Me!

Magasinets fortrinn er likevel beretningene om det som skjer i Norge, da snakker vi tiltrengt informasjon om rammevilkårene for aktørene på siden av det etablerte. Skulle man ønske seg mer, må det være at skribentene tar seg tid til å gå inn i det som tross alt er viktigst: musikken.

Om redaktør Erik Johan Egenes til neste nummer (ute i juni) setter av plass til kunnskapsrike beskrivelser og analyser av musikken til alle musikerne og bransjefolka vi møter, kan det bli enda mer interessant, om ikke en real bransjevelter.

olavo@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. februar 2016 kl. 13.16
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk