Mandag 1. februar 2016
Beglomeg vant: Naturfenomenet Raymond T. Hauger sørget for en av tidenes «beste rock»-utdelinger. Foto: Fredrik Varfjell/NTB Scanpix
Et glimt på Europa­­- himmelen
Øyeblikket tv-seerne ble snytt for: Da Beglomegs Raymond Teigen Hauger takket for rockeharpen.

Kommentar

Det skjedde et par fine ting under årets Spellemann. Maj Britt Andersen takket fyren som mastret albumet hun vant en pris for. Susanne Sundfør takket ingen da hun hentet sin første pris for kvelden. Hvem trenger Norges største levende artist å takke for hvor jævlig rå hun er? Ingen! Marcus og Martinus gikk på og ropte «Har dere det BRA, Oslo Spektrum?», som rett utta Melodi Grand Prix-konseptet de tross alt ER rett utta. Gluntan takket sjåførene som kjører dem rundt når de turnerer. Folk skjønte hvor de kommer fra og hvor de hører til.

Og hva publikum angår: Enten er du her for Marcus og Martinus, eller for den gjennomnominerte Fanagutten Kygo, eller så er du her for å se hva som skjer når Raymond Teigen Hauger fra Beglomeg nomineres og potensielt faktisk vinner en munnharpe. Og fra der jeg satt på tribunen handlet årets Spellemann-avvikling om Raymond.

Jeg har enkelte troper jeg gjentar. «Lytt til Mayhem!», sier jeg. «Vær snill med katta!», forteller jeg folk. Og dette er gode tips! Når sjansen byr seg sier jeg gjerne at «Dette fins det én av ...». Noen ting fins det én av. Mayhem, for eksempel. Den gudbenådede svenske popartisten Molly Nilsson fins det kun én av. Metallica-bassisten Cliff Burton, som i september i år har vært død i 30 år, var et unikum. Kun én Cliff Burton. Ingen verdi av imitasjon vil kunne erstatte Cliff Burton. Prøv, den som kan og vil, men det er poengløst. Vi ses i baren når du har gitt opp.

Under Spellemann-prisutdelingen på lørdag ble det bekreftet noe jeg visste så godt fra før: Raymond Teigen Hauger, han fins det én av. Han sto på scenen for å motta Spellemannprisen i kategorien «rock» – hva enn det er, det er vel noe annet enn «indie» gitt ut av Warner – med bandet Beglomeg. Jeg hadde aldri trodd han skulle vinne.

Jeg tror imidlertid Raymond visste han skulle vinne. Og han holdt en tale på gode fire-fem minutter, og siterte Erich Fromm, den tyske psykoanalytikeren vi kjenner fra «Frida – med hjertet i hånden»-filmen fra 1991. Hvem siterer Erich Fromm i 2016? Hvem tror «indie» er en kategori som er separat fra «rock» i 2016? Hvem tar en Spellemannpris seriøst? Hvem har sett «Frida»-filmen i det siste?

Raymond ble skamklipt av NRK – han fikk si seks ord på lufta – og ble slengt ut av Spektrum et par timer etter den spektakulære takketalen han holdt for en av de få legitime «beste rock»-utdelingene jeg kan huske. Jeg prøvde å løpe etter uberen han tok derfra for å få knepet litt i den trekilos bronseharpen, men måtte ta til takke med å fungere som anstand for «Årets rock»-vinneren da jeg omsider fant ham på etterfesten. «Ja, jeg kjenner ham godt», måtte jeg si til folk. «Jeg skal prøve å passe på ham.» Men det går jo ikke an. Man kan ikke passe på et naturfenomen. Ekstremværet Tor har ingen dansepartner. Det har heller ikke det glimtet på den europeiske januarhimmelen som er Raymond Teigen Hauger.

Men du, la oss gjøre som Raymond og sitere litt Erich Fromm: «Kjærlighet er en kunst. Se bort fra teori og praksis, så trengs det en tredje komponent for å bli mester innen hvilken som helst kunstart – den må være den viktigste av alt for en i denne verden, å mestre den må være vårt høyeste mål.»

Vårt høyeste mål, min venn. Tenk på det neste gang du er nominert til en Spellemann.

musikk@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk