Klassekampen.no
Torsdag 28. januar 2016
Ingen mysTikk: Det viktigste som skjer i Joralf Gjerstads «behandlingsrom» er genuine møter mellom mennesker, skriver Gro Steinsland. Foto: fra filmen «mannen fra Snåsa»
Hvilken plass kan erfaringer av «varme hender» ha i vårt verdensbilde?
Ansikt til ansikt

Så eksploderte diskusjonen om Snåsamannen og hans «varme hender» nok en gang. Debatten har antatt høy temperatur i nær sagt alle kanaler siden premieren på Margreth Olins dokumentarfilm om Joralf Gjerstad. Ved Oslo-premieren forrige uke var alt på plass: rød løper, fakler, kjendiser og gule løpesedler som advarte svake sjeler mot «Bløffen fra Snåsa». Hva er det som trigger så mange til å mene noe om en gammel mann fra utkanten som påstås å ha velgjørende hender?

Margreth Olin er profesjonell og tydelig på hva hun vil med sine filmprosjekter. Når hun nå ville lage en film om håp og lys, falt valget på Joralf Gjerstad. Og bortsett fra anmeldere som etterlyste mer av kritiske blikk og undersøkende journalistikk fra regissørens side, virket det som de fleste publikummere godtok premissene og lot seg fengsle av filmen.

Kameraet tar oss med inn i «behandlingsrommet», som viser seg å være Gjerstads egen stue. Selv sitter han i sofakroken som et åpent, lunt og humørfylt medmenneske, enklere kan det ikke gjøres. Her er ingen ritualer eller alternativmystikk, bare en grenseløs åpenhet for den andre. Det skal godt gjøres å ikke bli berørt av ansiktene på lerretet. De speiler hele spekteret av følelser, fra skepsis, smerte og overraskelse til glede og håp, men også episoder av resignasjon, i begge hjørner av sofaen.

Av filmanmelderne er det etter mitt syn Guri Kulås som har truffet blink (Klassekampen 21. januar). Hun fanger filmen som et portrett av et alminnelig menneske som er uvanlig fordi han evner å gi mennesker håpet og livsmotet tilbake. Vel strider påstander om hans «varme hender» mot all rasjonalitet, men måten han «behandler» mennesker på, springer ut av allmenn livsklokskap. Nøkkelen til det som erfares, er at hvert menneske tas imot med varme og respekt, ingen føler seg underlegen eller passivisert. Slik løftes livskraften i den andre fram. Kulås sammenfatter det slik: «Den sjølvheilande krafta i slike møte kan neppe overdrivast.»

Ikke minst var det interessant at Olin i forkant av premieren var invitert til å presentere filmen i kirkens storstue i Oslo, Domkirken, under medvirkning av domprost Elisabeth Thorsen og biskop i Tunsberg, Per Arne Dahl. Kirken var stappfull som ellers bare ved nasjonale begivenheter, de unge var ikke i mindretall. Arrangementet måtte tolkes som et signal om at kirken anerkjenner Gjerstads livslange virke.

Inspirert av filmen ble kirkens praksis satt på dagsorden. Biskopen foreslo å gjeninnføre gamle ritualer som salving av syke og døende samt skriftemål. Domprostens tanker åpnet større perspektiver, mot en moden kristendom som ikke må tilpasse mennesker til kirkelige premisser, men heller møte folk der de er.

Spørsmål om religion og helbredelse har vært vanskelig å takle teologisk fordi rester av førmoderne verdensbilder kolliderer med en moderne legevitenskap som på naturvitenskapelig basis har gjort eventyrlige landevinninger. Historisk sett har kirken talt med splittet tunge. Man fortsatte Jesu helbredelsespraksis gjennom helgenkultens tro på mirakler, men brente kloke koner som kirken ikke hadde kontroll over. Fra avlatshandel til alternativmesser og TV-show har lyden av penger og knitringen av kredittkort vært mer enn usmakelig. Men i dag leverer kirken et omfattende diakonalt, moderne helsetilbud ute i felten som de fleste av oss vet altfor lite om. Hvor er det forresten blitt av diakonens, grasrotarbeiderens, stemme i kirkehierarkiet?

Spørsmålet om hvor man skal plassere mennesker med «varme hender» er ikke enkelt å besvare. Men det kan ikke nektes for at det fins andre bølgelengder tilgjengelig for den menneskelige psyke enn de som hittil er utforsket og satt naturvitenskapelig formel på. Dette vet humanvitenskapene mye om.

Effekten som Snåsamannens «varme hender» har hatt på mange, er knyttet til genuine møter mellom mennesker. Å minne en moderne kultur om hvilken kraft som ligger i det mellommenneskelige møtet, er kanskje den viktigste effekten fortellingen om Snåsamannen kan ha fremover. For glemmer vi å se opp fra mobilskjermene i ny og ne, så mister vi noe av vår medmenneskelighet.

gro.steinsland@iln.uio.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland, Mohamed Abdi og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 1. februar 2016 kl. 09.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk