Klassekampen.no
Mandag 25. januar 2016
En trist cowboy i vintermørket.
Når øgler gråter
Desperado: Glenn Frey (1948-2016).

«Desperado» er en låt av det amerikanske rockebandet Eagles (no. «Øglene», sånn cirka) fra albumet med samme navn fra 1973. Låta handler om å være en diminutiv liten pissepjokk av en cowboy i møte med en greie universet har stablet i hop for å ta knekken på alle verdens pjokker, det store og undertrykkende virkelighetslivet. I en slags dragkamp mellom cowboyens iboende bevegelsestrang og tematikken i Kurt Foss, Reidar Bøe og Arne Paasche Aasens «De nære ting» kjemper tittelkarakteren både med og mot korta han har fått utdelt i det deltakere i reality-tv kaller «spillet».

Hva skal de nære ting være godt for, tenker cowboyen. Det finnes andre ting. Kanskje virkelighetslivet er litt kjekkere rundt denne svingen her borte. Kanskje skal man skyte fyren på nabobordet rett i trynet og få litt fortgang i denne uken. Og så er cowboyen i gang igjen, vettu, med nye kortspill og kortspillterminologi som metaforer for gode og dårlige avgjørelser i livet. Han finner ikke det han leter etter. Enten fordi han ikke vil, fordi han ikke leter der han burde, eller fordi det han ser etter rett og slett ikke finnes der ute. Og han er en trist cowboy i vintermørket. Når det er kaldt og når det er mørkt, og det kanskje like gjerne kunne vært varmt og lyst for alt en tristessens kvegdriver vet.

Jeg har lest på internett at øgler gråter, men av praktiske årsaker. En øgletåre er en krokodilletåre, og hva skal den være god for? Jo, den er visst god for øya. Og kanskje det er derfor desperadoen gråter, for å skylle litt av ørkensanden ut av øya og forhåpentligvis gå inn i neste runde med litt klarere blikk.

Han ene av de to som skrev den låta, Eagles-gitaristen Glenn Frey, dauet hin dagen. Virkelighetslivet brer om seg. Før eller siden tar det bokstavelig talt livet av oss alle, samma faen hvordan du spiller korta. Desperado eller innesitter, rik eller fattig, glup eller gjøk.

Bufe dør og tjommier dør, står det i dikt. Dør gjør du sjøl til slutt, og det som blir igjen er de quotes du sa til kamera på reality-tv, klippet sammen av en fyr som ikke liker trynet ditt til en YouTube-video med hundrevis av nedovertomler fra alskens idioter som respons. Tenk å bli gjenstand for folk som føler seg berettiget til å stemme deg ned med et tommelikon.

«Jeg ble klippet dårlig!» kan du si til dørmannen i det dødsrike som hører til din religion. «Sikkert!» kan han svare mens han rasler med nøkkelknippet. Du spilte vel bare spillet med de korta du fikk tildelt, eller de korta du satt og ventet på.

Var Glenn Frey en desperado i dag ville han kanskje tatt del i dagens svært så hippe delingsøkonomi. Hans bufe ville vært gatas felleshest. Han ville skutt sine fiender, og iblant sine venner, med en lånt pistol. Når han gamblet ved den grønne filten skulle sjetongene vært broderlig fordelt før de på slutten av kvelden gikk tilbake i samme skrin, om så de var stenket av øglens tårer eller hestens vrinsk.

Men kan delingsøkonomien distribuere cowboyens sorg over deltakelse i virkelighetslivet? Trolig ikke, min venn.

svein@spolmask.net

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Kanskje skal man skyte fyren på nabobordet rett i trynet»

Artikkelen er oppdatert: 28. januar 2016 kl. 14.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk