Torsdag 21. januar 2016
Presset fra alle kanter: Førstestats­advokat Morten Eriksen ble tatt av saken mot Transocean og beskyldt for inhabilitet. Det inngår i en sammenhengende pressekampanje mot Økokrim, mener forfatteren. Foto: Berit Roald, 8NTB scanpix
Transocean-saken viser at Økokrim nærmest er sjanseløs når de skal bekjempe kriminalitet i store og mektige selskaper.
Økokrim som hoggestabbe

Etter elleve år med flere rettssaker mot det sveitsiskamerikanske oljerigg-selskapet Transocean, trakk Økokrim først statsadvokat Morten Eriksen av saken, for deretter å trekke alle anklager. I de fleste medier blir Eriksen framstilt som inhabil, hevngjerrig og uten vilje til motforestillinger, Økokrim som inkompetent. Politikere fra Høyre vurderer å legge ned Økokrim og overføre kompetansen til de regionale politidistriktene.

Mediastormen mot Eriksen er dypt urettferdig, og kritikken av Økokrim er unyansert og potensielt skadelig for arbeidet mot økonomisk kriminalitet.

Transocean er ikke den eneste anklagete storbedriften Økokrim har lidd nederlag mot. Det svensknorske entreprenørfirmaet PEAB ble delvis frikjent i 2010, Siemens vant en viktig sak i 2011, og nå altså Transocean i 2014 og 2016. Hva ligger til grunn for frifinnelsene? Jeg har ikke bakgrunn til å vurdere finjussen i disse sakene, men har likevel gjort meg noen tanker.

For det første er det klart at de fleste økonomiske kriminalsaker innebærer vanskelig beviselige skyldforhold. Noe som er vanskelig å bevise, er imidlertid nødvendigvis også vanskelig å motbevise. Kombinert med en utbredt tro på at det som dukker opp i retten bare er toppen av isfjellet, gjør det at en beskyldning kan ramme hardt. Bevisføringen fra begge sider blir komplisert og det blir lett å gjøre feil.

Fakta

Transocean-saken:

• Økokrim innledet i 2005 etterforskning av Transocean ASAs salg av borerigger til selskaper registrert på Cayman Islands. Seks år senere ble det tatt ut tiltale for grov skatteunndragelse og brudd på regnskapsloven.

• Tre skatterådgivere og to Transocean-selskaper ble frifunnet i juli 2014. Økokrim anket tre av fem frifinnende deldommer.

• Dagen før ankesaken skulle starte 5. januar, ble førstestatsadvokat Morten Eriksen tatt av saken etter anklager om inhabilitet. En uke senere trakk Økokrim anken.

• I denne teksten skriver Jens Christopher Andvig at kritikken mot Økokrim og Eriksen er urettmessig.

Om forfatteren:

• Jens Christopher Andvig er Dr.philos. og forskningsprofessor ved Nupi. Han har arbeidet mye med politisk økonomi og korrupsjon.

For det andre, og til forskjell fra mange andre forbrytelser, kan økonomiske forbrytere med loven i hånd hindre politiet i få adgang til materiale som kan sikre beviser. Saker kan startes med gode indisier, som likevel ikke er gode nok til å åpne for bevismateriale. Her spiller advokaters taushetsplikt en sentral rolle. I flere av sakene har definisjonen for området der advokatene har kontroll over klientinformasjon vært sentral. Økokrim har søkt å snevre det inn, forsvarene søkt å utvide det.

Erik Keiserud fra forsvarssiden og Morten Eriksen fra Økokrim har vært de ledende juridiske duellantene i Transocean-saken. Begge er fremragende jurister. I en høyesterettskjennelse fra desember 2010, vant Keiserud en viktig seier som hardnet taushetsplikten og som har gjort det vanskeligere for Økokrim å vinne saker. Denne ble fulgt opp av at Høyesterett i oktober 2012 godkjente en anke som gjorde det svært vanskelig for Økokrim å ta beslag og sikre seg bevis i kompliserte skatteunndragelsessaker når advokater er involvert. Flere av dommerne refererte til ny europeisk menneskerettslovgiving som utvidet området for advokaters taushetsplikt. Etter denne beslutningen var Økokrim nesten dømt til å tape Transocean-saken. Juridisk nybrottsarbeid i Økokrim etter nederlaget i 2014 holdt imidlertid en liten råk åpen som gjorde det forsvarlig å fortsette.

Her bør det skytes inn at taushetsplikten ikke bare er et instrument for rettsbeskyttelse, men også et økonomisk verdifullt kapitalinstrument for forretningsjurister. Terrorfrykt og finanskrise har trolig økt kapitalverdien av taushetsplikten. Mens rene offentlige institusjoner er underlagt økt informasjonsplikt (transparens), har private aktører anledning til å hindre innsyn motivert ut fra diverse forretningshensyn, uten at det kreves detaljert begrunnelse.

Advokaters taushetsplikt er et ekstremtilfelle. Selv om denne har rimelige ideologiske motiver, er den også basert på økonomisk egeninteresse. Advokatstanden vil søke å beskytte den av begge grunner. For å kunne uføre sin rolle må Økokrim søke å avgrense den. Men de vil dermed komme i konflikt med ikke bare forsvareres, men også de fleste dommeres interesser – noe som lett vil føre til nederlag. Spesielt når det er mye bevegelse mellom dommerstillinger og partnerskap i private advokatfirmaer, vil også dommerne lett bli inhabile.

Et tredje moment er at de anklagete spesielt i disse store sakene ikke vil være vanlige – ofte ressurssvake – forbrytere, men rike og mektige selskaper og personer. Dette vil ikke bare påvirke utfallene, men også hvordan Økokrim blir organisert. La oss se på noen eksempler:

PEAB er et stort entreprenørfirma med 13.000 ansatte. Etter 2007 ble det, som en del av en antikorrupsjonspolitikk, ikke anledning for selskap som var dømt for korrupsjon å få tildelt offentlige kontrakter i Norge. Mange arbeidsplasser kunne gå tapt ved fellende dom. Kanskje kunne slike konsekvenser også få juryer til å kvie seg mer for dømmende kjennelser. PricewaterhouseCoopers – spesialist i skatteplanlegging og antikorrupsjon (!) – var regnskapsfører for PEAB i disse sakene.

Siemens er et verdensomspennende konsern med flere hundre tusen ansatte. Før de norske sakene kom opp, var det dokumentert at hovedkonsernet hadde en arbeidsgruppe som systematisk bestakk offentlig ansatte i en rekke land for milliardbeløp. I Norge ble det dokumentert at Siemens hadde overpriset sine leveranser til Forsvaret, at ledende innkjøper (en konsulent) samtidig jobbet for Siemens og at Siemens hadde bespist og bedrukket offiserer for titusenvis av kroner. Likevel ble Siemens frikjent for anklagene om korrupsjon i norsk rett, og de involverte offiserer ble mediehelter.

Når det gjelder Transocean snakker vi også om et stort internasjonalt konsern med dårlig etisk rykte, involvering i flere korrupsjonssaker i Vest-Afrika og en pågående korrupsjonssak i Brasil der norske selskaper også er involvert. I tillegg kommer forretningssamarbeid med narkotikakonger i Myanmar og fremfor alt brudd på sikkerhetsbestemmelser på boreriggen som skapte miljøkatastrofen i Mexicogolfen.

Saken med Økokrim startet i 1999 da Transocean slepte en borerigg ut fra norsk sokkel og lot den være der mens den ble solgt. Dermed skulle salget ikke være skattepliktig til Norge. Både Transocean-selskapene og deres skatterådgivere, som innbefattet det store internasjonale revisjons- og skatteplanleggingsselskapet Ernst & Young, ble anklaget for å ha unndratt 10 milliarder kroner beskatning i 2014. Selskapet og skatterådgiverne vant saken, og Økokrim ble dømt til å betale erstatning.Økokrim anket deler av saken. Anken skulle opp nå i januar, men ble trukket etter innsigelser om at Morten Eriksen var inhabil fordi han ikke gav seg.

At de anklagete er rike, mektige og har store ressurser til å forsvare seg, betyr jo ikke at de er skyldige. Høyst sannsynlig har deres atferd befunnet seg i juridiske gråsoner der både straff og frifinnelse ville være rimelige utfall. Men de omfattende ressursene har – og har hatt – konsekvenser for hvordan Økokrim organiseres. I Transocean-saken listet forsvaret atten forskjellige advokater, mens Økokrim og Finansdepartementet stod med tre. Én konsekvens er opplagt: For hver vanskelig sak som føres må Økokrim regne med å bruke store ressurser for eventuell domfellelse. Det vil ikke være ressurser nok til mange saker.

Et fjerde forhold som kan lede til nederlag har med Økokrims organisasjon å gjøre. Som Gunnar Stavrum i Nettavisen påpeker, har det betydning at Økokrim både skal drive ren politietterforskning og forberede saker for retten. Organisatorisk er Økokrim underlagt både Riksadvokaten og Politidirektoratet. Dette er enestående for en politiorganisasjon i Norge, men vanlig i land som Frankrike. Stavrum antyder én ulempe: Normalt vil politiet i større saker drive etterforskning i jaktlag, der etterforskerne stimulerer hverandre til å gå på». Den vanlige norske politimodellen med separat juridisk påtaleinstitusjon kan derfor ha sine fordeler, men kan samtidig gi mindre driv i etterforskningen. Uansett løsning er det klart at det må mer juristtyngde (og andre hvitsnipper) inn på etterforskningslagene i økokrimsaker.

Det er imidlertid et annet forhold som er vel så viktig. Konstruksjonen bringer Økokrim relativt høyt opp i det statlige hierarkiet, og gjør det dermed følsomt for politisk press. Denne siden kom klarest til uttrykk da Økokrim organiserte en storstilt politiaksjon rettet mot somaliere i Oslo og deres hawala- organisasjoner (en type internasjonal betalingsformidling) i etterkant av 11. september 2001. Aksjonen var nærmest basert på sladder – les nettverksanalyse – formidlet fra FBI og USAs Finansdepartement. Økokrim prøvde å framstille det som om aksjonen var basert på egne undersøkelser og juridiske vurderinger. Det virker svært usannsynlig gitt at samme type aksjon foregikk samtidig i en rekke europeiske land.

Også et annet tilfelle illustrerer problemet med den politiske følsomhet i Økokrims konstruksjon. For vel tjue år siden etablerte Stavanger politikammer en svært aktiv gruppe, ledet av juristen Tore Soldal, som tok for seg korrupsjonen i oljeindustrien. Gruppen oppnådde gode resultater og betydelig innsikt – og dermed også betydelig motstand fra mektige selskap. Den syntes å kunne komme ut av politisk kontroll. Dermed oppstod det press for å overføre aktivitetene til Økokrim i Oslo, noe som også skjedde.

Hovedproblemet i Transocean-saken er ikke at den er drevet for langt og ledet av en advokat som ikke kan si stopp, men at saken har blitt stoppet og at Morten Eriksen og hans gruppe er blitt trukket ut av det som måtte bli igjen. På samme måte som med Tore Soldal ser det ut til at når politi som jobber med økonomisk kriminalitet blir for alvor engasjert, dukker spørsmålet om reorganisering og inhabilitet opp.

Hvordan burde så staten organisere arbeidet mot økonomisk kriminalitet i Norge? For det første tror jeg at det er viktig å erkjenne at det er relativt få saker som kan føres for retten. Dette betyr at forebyggende arbeid er viktig, det vil si at en spesialiserer seg på områder der en vet at risikoen for korrupsjon, skatteunndragelser med mer er høy, som for eksempel i olje, telekommunikasjon, finans, forsvarsmateriale, bygg og anlegg og arealregulering. I tillegg til juridisk og generell politietterforskningskompetanse vil man ha teknisk innsikt i områdene; og aktørene vet at denne kompetanseblandingen finnes og driver aktiv overvåking. Noe av dette kan sikkert desentraliseres, kanskje olje, men spesielt arealregulering. Resten bør organiseres sentralt; ikke minst nå når skatteadministrasjonen skal sentraliseres.

Den viktigste faktoren som bør forme organiseringen av arbeidet, er imidlertid erkjennelsen av at store og mektige organisasjoner vil kunne bli involvert. Dette betyr ikke bare at en vil måtte stille opp mot betydelige private ressurser. Også deler av pressen vil bli involvert, slik vi har sett i de siste ti årenes sammenhengende kampanje mot Økokrim. En ufravikelig forutsetning for å drive effektivt er dermed en sterk politisk støtte. Å omorganisere Økokrim i en situasjon der en trekker denne støtten og lar mediekampanjer vinne uimotsagt fram, vil sette arbeidet mot korrupsjon og skattesnyteri flere tiår tilbake.

Dagens Økokrim-skandale handler ikke så mye om jobben Økokrim har gjort. Den handler om at Transocean-saken er trukket og at en spesielt dyktig medarbeider blir latt forsvarsløs i stikken – og at det er sendt signaler om manglende politisk støtte.

Artikkelen er oppdatert: 22. januar 2016 kl. 09.52