Klassekampen.no
Onsdag 20. januar 2016
8Illustrasjon: Knut Løvås
Må vi velge mellom høy sysselsetting eller små lønnsforskjeller?
Det umulige valget

Flyktningene er her. Og med dem all verdens spådommer om hva dette kommer til å bety for Europa. Eksperter på økonomi, immigrasjon og arbeidsliv uttaler seg, regner, analyserer og produserer rapporter i stort tempo. Mange er bekymret for hvordan hardt pressede nasjonalstater som allerede strever med store underskudd skal klare å bære de offentlige utgiftene. Andre mener at pengebruken som kreves for å ta imot flyktningene stimulerer innenlandsk etterspørsel, og er akkurat det en blodfattig europeisk økonomi trenger nå. Men selv om analysen av de kortsiktige effektene spriker i alle retninger, er de såkalt lærde fullstendig forent om én ting: Hvordan dette går på lengre sikt, er helt og holdent avhengig av om flyktningene kommer seg i aktivitet.

At de som får opphold i Norge må raskt i jobb, er omkvedet også i den norske debatten. Arbeidslivets parter blir utfordret. Hva kan arbeidsgiver­siden og arbeidstakersiden bidra med for at vi skal lykkes? Men når vi hører dem snakke, trer et ubehagelig valg frem: I klartekst forteller de oss at vi enten må akseptere at produktiviteten faller og at lønnsforskjellene øker. Eller vi kan beholde kjennetegnene ved den norske arbeidslivsmodellen; små lønnsforskjeller, høy kompetanse og høy produktivitet, men akseptere at store grupper med lavkompetent arbeidskraft blir stående utenfor arbeidslivet. Resonnementet bak er enkelt: Skal bedriftene klare å betale en anstendig norsk lønning, må de ansatte også være så produktive at det lar seg gjøre.

Vi har mange års erfaring med høy arbeidsinnvandring. Å si noe generelt om hva dette har gjort med produktiviteten i norsk arbeidsliv er ikke enkelt. Men en svært høy andel av de som har kommet, har blitt sysselsatt i bygg og anlegg. Og vi vet at dette er sektoren hvor produktivitetsutviklingen har vært svakest de siste årene. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Med stor tilgang på billig arbeidskraft forsvinner behovet og motivasjonen for å jobbe smartere og investere i ny teknologi. Fafo-forsker Jon Horgen Friberg er en av dem som beskriver dette:

«I dag kan man se ti mann grave en grøft for hånd. Det var noe man ikke gjorde for ti år siden. Da ville man ha brakt inn en gravemaskin,» sier han til arbeidsliv.no.

De som har kommet til Norge siden østutvidelsen i 2004, har vært mennesker som har kommet hit først og fremst for å jobbe. Flyktninger og asylsøkere kommer for å få beskyttelse fra krig og terror. Viljen til å jobbe og bidra er selvfølgelig svært sterk hos mange, men veien frem til en jobb er allikevel lenger. De skal igjennom en søknadsprosess som kan ta lang tid, før de får lovlig opphold og mulighet til å ta seg en jobb. Og de kommer ikke nødvendigvis med kompetanse som passer til de sektorene hvor det finnes ledig jobb. Det er et problem som forsterkes når ledigheten stiger og jobbene er færre.

Skal terskelen senkes så lavt at alle kan sysselsettes raskt, betyr det også større sprik i lønningene og flere i manuelle jobber som krever lite formell kompetanse. Det står i sterk kontrast til varselet om at en av tre eksisterende jobber kan være automatisert bort i løpet av få år. Og det strider mot alt vi vet om hvordan den norske modellen har sørget for høy produktivitetsvekst og stor omstillingsevne.

Det finnes én vei utenom dette ubehagelige valget: å bygge kompetansen til de som kommer hit. Det koster. På samme måte som det koster å utdanne våre egne barn til å finne sin plass i et så høykompetent arbeidsliv som det norske.

Behovet for arbeidskraft kommer til å bli stort i årene som kommer. Selv om oljenæringen sliter, vil bygg- og anleggssektoren fortsette å ha høy aktivitet for å ta unna for befolkningsveksten. I dag leies mange utenlandske arbeidstakere inn for å løse disse oppgavene. Vi trenger flere som kan bygningsfag. Innenfor helse og omsorg vil behovet øke dramatisk. Også der trengs folk som mestrer både fag og språk.

Det er lov å være optimistisk. Erfaringene fra 90-tallet og Bosnia-krisen er gode. Bosniere i Norge har i dag like høy arbeidsdeltakelse som innfødte. Men det krever at vi fører en integreringspolitikk som setter folk i stand til å entre norsk arbeidsliv på det norske arbeidslivets premisser.

marianne.marthinsen@stortinget.no

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Morten Søberg skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 21. januar 2016 kl. 12.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk