Klassekampen.no
Mandag 18. januar 2016
Folkelig: Ayn Rand.
Klag ikke under stjernene over mangel på Frp-ere i ditt liv.
Forvandlingen

Da jeg en morgen våkna av våte drømmer, fant jeg meg selv forvandla til en rødmussa, a-bøyende kommunist.

Hva er skjedd med meg? Det var ikke noe å spørre om. Svaret var enkelt nok.

Det begynte, som det gjerne gjør, en vakker dag. Jeg var ung, spiss og visste egentlig ikke helt hvem jeg var, foruten – det for meg da viktigste – at jeg var kvisete. Men etter en rask ordveksling om innvandring i lokalavisa fikk jeg svar på min eksistensielle tvil, da en av vår eldre gardes uklanderlig respektfulle representanter kalte meg sosialistyngel foran hele Nordmøre. Da kunne jeg jo bare stå til tjeneste.

Å vokse opp blant hardtarbeidende og fartsbøterforaktende folk og røvere, var likevel ingen forutsetning for at jeg lot meg forføre av dialektikk og lyden av hover. For hva betyr det egentlig å være en kommunist i Norge i dag, hvis vi ser bort fra privilegert ungdom som ønsker å huke av «engasjert» på CV-en eller som har en masochistisk trang til å stå ute i vinterkulda og prakke aviser på folk?

Sant nok, jeg er ikke særlig skitten under neglene, jeg heller. Også jeg er en borgerlig jævel som dusjer før jeg går ut om mårran. Dessverre! Dessverre? Det er jo det man skal si. Morfar jobba på verket, så jeg har en arbeider i meg, æresord! Og oldefar var bonde og ... og ... og ... jeg barberer ikke pikken og armhulene mine, la det gro, la det leve – ingen kapitalisme skal få fortelle meg annerledes. Se, jeg bryr meg, jeg forstår, folkens; jeg er en av dere.

Da jeg ankom universitetet, var min indre Garibaldi ennå ikke helt utklekt, og jeg var bare subversiv i det små. På fester i studentgettoen kunne jeg finne på å kapre Spotify og sette på kormusikk av Den røde armé, men etter åtte sekunder kom det alltid to pene jenter bort og kikka på meg som om jeg var et hår i maten, for så å sabotere og bytte til Ylvis. Revolusjonen hadde dårlige kår.

Og dårligere skulle det bli. Regjeringsskifte. Ja, folket hadde talt: Adjø solidaritet! Med forutanende alvor dro jeg ut med venner og gulpa innpå gravøl. Hehe, sa en for å prøve å lette stemninga, hvor billig det nå ville bli for alkohol! men da kunne vi bare svare med en anstrengt, kvalt tuting, alle stirrende ned i bordet med blikk som julte hunder.

Fylleangsten dagen derpå blei forstørra av sannheten i Nils-Fredrik Nielsens ord, at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter. Folket ville jo ikke ha oss. For et nederlag! Så sier du kanskje, som et ekko fra djupet: Solstad e’kke folkelig nok, men den triste ironien var jo at å være folkelig nå selvutslettende innebar å kunne kose seg med Ayn Rand.

Rødfebern min sprang med andre ord ikke ut av målrasjonelle hensyn til karriere eller fordi jeg tror på campinglivets gleder. Den sprang ut av en omstilling i nødvendighetens fortegn, med vinger smidd i motstand. Jeg er en spaghetti-kommunist; arbeidsledig, på siste øre, så jeg må drømme om Lykka, om å få min frynsete fortvilelse glatta ut av ideen, gå opp, bli del. Herfra er det bare bugnende hvete, udigitale aviser og å sveve over vannet.

roekkum@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Morfar jobba på verket, så jeg har en arbeider i meg, æresord!»

Artikkelen er oppdatert: 21. januar 2016 kl. 12.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk