Lørdag 16. januar 2016
Ville vi skapt Statoil?
Et lite stykke litteratur: En fakkel i det politiske nattemørket som har senket seg over oss.

SAKPROSA

Pamfletten «Hvem skal eie Norge?» gjør miljøpolitikk, fiskeripolitikk og eierskapspolitikk til et lite stykke litteratur. Det skyldes at analysene, intervjuene og de økonomiske undersøkelsene blir underlagt en menneskelig og retorisk holdning. Med «holdning» tenker jeg ikke så mye på «mening» som på ryggrad og fortellerglede.

Kompliserte drøftinger av fiskerikvoter, skogbruk og mineralpolitikk får de sakslitterære tekstene til å vibrere av liv, fordi blikket på menneske, natur og lokalsamfunn er levende til stede i teksten. De fire hovedkapitlene er godt gjennomtenkte, og sluttordene er velbegrunnet politisk tale. Men dette holder ikke for at en bok skal skille seg ut. Setningene må slå gnister av og til. Og det skjer, for eksempel når en tillitsmann skal skrives inn i bokas portrettgalleri: «Han hadde hatt byens beste utsikt hvis det ikke var for skyen av tobakk han konstant har liggende foran øynene». Person- og landskapsgalleriet i denne samfunnskritiske teksten blir bærere av en sakprosarytme som til syvende og sist berører liv og død.

Jeg sikter til det forfatterne skriver om spekulasjonene med fiskerikvoter og fiskerikapitalismens ødeleggelse av livreddende kystkultur, eller miljøkonsekvensene av en mangelfull og sløv mineralpolitikk som i moderne tid har preget driften av Sydvaranger Gruve as i Kirkenes. Bøkfjorden var i ferd med å asfalteres av gråberget som ble dumpet etter malmutvinningen, leser jeg. Dermed blir lokalsamfunnet rammet av både arbeidsledighet etter konkursen i november 2015, og av naturskade. Det siste berører fiskerne også.

Fakta

sAKPROSA

Askild M. Aasarød, Jo M. Bredeveien, Knut G. Olsen

Hvem skal eie Norge?

Forlaget Manifest 2015, 144 sider

Eierskapet til naturressursene er altså den røde tråden i denne boka, og mens forfatterne spør seg hvorfor disse store spørsmålene sjelden «trenger gjennom Ring 2 og inn til de skravlende klasser i Oslo», spør jeg når landets torg og plasser skal syde av mennesker som har oppdaget at en stor nasjonal ulykke pågår. Konsesjonsbaronene på de svære trålerskipene, mineralspekulantene som svipper innom Kirkenes når råvareprisene stiger og den blå-blå regjeringens mislykkede forsøk på å privatisere norsk skog – dette er så brennende politiske spørsmål at de burde lue opp andre former for ytringer enn meningsmålinger. Potensialet viste seg da Ingebrigt Steen Jensens dro i gang aksjonen «Nei til salg av Norge».

Utsalget av norske naturressurser får forfatterne til å spørre om dagens politikere ville hatt evne og forstand til å skape et Statoil. Næringsliberalismen som valser over småfolks interesser, selger unna nasjonale privilegier til spottpris. Vel, Statoil betød også et naturskadelig tjæresand-eventyr i Canada, det må nevnes, samt korrupsjonssaker som kanskje ville vært unngått om folket ved generalforsamlingen hadde opptrådt som en aktiv eier.

Bokas siste kapittel om skogene og de «grønne» ressursene er en løfterik finale, fordi den så grundig viser hvordan bioøkonomi og innovativ forskning kan lege oljemisbruket.

Et lite minus ved disse sakprosafortellingene er at klasseskillene framstilles diffust, på et slags forvaltningsnivå. «Natur» og «lokalsamfunn» beskrives som folkets og nasjonens eiendom, mens arbeiderne portretteres i en noe vag ansettelsessituasjon. Det kunne vært på sin plass å framheve at folk fortsatt selger sin arbeidskraft, som er noe av det mest sårbare som finnes i et menneske; kraften, og viljen til å stå i arbeid.

Manifests korte og informative bøker kan for lengst sammenlignes med ærverdige Pax-serier.

«Hvem skal eie Norge?» frambringer et historisk sus av folkerørsle, og boka har alle kvaliteter til å bli en av årets viktigste. Lys i mørket!

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. januar 2016 kl. 09.53
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk