Mandag 11. januar 2016
Ikke i «by-tematikken»: Silja Sol sier at hun ikke er som Kaja Gunnufsen, som skriver om «sigg, p-piller og snop». Silja Sol er mer opptatt av å skrive i bilder. Og så elsker hun å snakke om trær.
Med nå: Etter Spellemann-nominasjon og Urørt-finale er forventningene store før Silja Sols andrealbum «Væremeh».
Opp i trærene
Albumklar: Silja Sol har veldig mange ord og svært liten tid å si dem på. Slikt blir det effektiv og bra popmusikk av.

intervju

Albumtittelen «Væremeh» er betegnende for både hvordan Silja Sol Dyngeland (25) er og hva slags ord hun liker å bruke i sangene sine.

– Jeg var veldig sånn «kan jeg være med, eller?» når jeg var liten, sier Silja Sol og etterlikner barnets iver og pågangsmot.

– Det har egentlig vært gjennomgående i hele mitt liv. Jeg kan ikke vente på å få brev i posten og bli invitert. Sånn var det da jeg begynte med musikk også. Jeg bare måtte sende en melding til noen: «Hallais, jeg har låter på lur.»

Silja Sol har lenge vært ferdig med andrealbumet sitt «Væremeh». Disse låtene var faktisk påbegynt allerede før debutplaten «På hjertet» (2014) var ute. Tiden er med andre ord overmoden for at også andre skal få høre disse tolv små sangene.

– Jeg er fullstendig i en boble nå.

Hun beskriver seg som en tryggere artist nå. Debutplaten fikk god mottakelse og ble Spellemann-nominert i viseklassen, og hun har blitt en stadig stødigere liveartist og fått et fast band med Einar Olsson på trommer, Linn Frøkedal på bass og Fredrik Vogsborg på gitar.

Hun har dessuten litt mer roen på hvordan hun skal si ting og vet litt mer om hva hun vil si.

– Jeg vet hvilke ord jeg liker å bruke. For eksempel elsker jeg å snakke om trær og jeg liker å skrive i bilder. Også tror jeg har blitt bedre på at teksten og melodien samarbeider. Ordene flyter litt bedre. Jeg har veldig mange ord og lite tid. Jeg liker å komme til poenget. Det må være en fortelling som betyr noe der. Jeg går en runde og spør meg; er det noen som trenger å høre dette? Derfor er også låtene veldig korte. Om jeg kommer til poenget kjapt, så ser jeg ingen grunn til å legge inn et ekstra refreng eller å vanne ut låten for at den skal vare over tre minutter. Også liker jeg ikke å jåle for mye. Jeg kan jo synge. Om det er lov å si?

Fakta

Silja Sol:

• Artistnavnet til Silja Sol Dyngeland, født 1990 i Bergen.

• Under navnet Silja Dyngeland slapp hun i 2012 sjutommeren «Tensed Situation», men seinere det året skiftet hun til norsk med singlene «Noe» og «Drømmer».

• Debutplaten «På hjertet» (Eget Selskap) kom i 2014, og ble Spellemann-nominert i viseklassen.

• Hun var Urørt-finalist for et år siden, og er i Dagsavisen kalt «en av de mest spennende artistene i landet».

• «Væremeh» slippes neste helg, singelen «Wåhåå» er ute nå.

Eg har vært vrang enda en gang, synger hun på «Pusen». Eg klatrar i trærene, eg vil ikkje ned, eg dingler med føttene, er beskrivelsen på «Trærene», mens meldingen på «Alene» er hør på meg, hør ka eg har å si. Hun er grublende og direkte samtidig.

– Hva er det med deg og dette, hva skal jeg kalle det, barnlige, i mangel av et bedre ord?

– Jeg skriver jo litt muntlig, litt ubehandlet. Jeg er vel litt sånn, har jo havnet i en fortelleridentitet som jeg føler meg hjemme i. Litt barnslig, litt rå, men tar gjerne opp mørke, vanskelige tema og tanker på denne enkle måten. Når jeg skriver tekster, prøver jeg å ikke tenke for mye. Jeg plukker ofte opp direkte utsagn eller merkelige setninger fra folk som er fulle. Eller fra barn. Jeg elsker de litt banale måtene å uttale seg på, når man sier ting rett frem, eller sier noe som ikke «passer inn» og så får det karakter. Men målet med en låt, er at den har et humør.

For noen år siden sang Silja Sol på engelsk. Det var også sånn det begynte som 16-åring, med gitar og tekster hun i dagblir flau av å snakke om.

– Jeg leste et sted at du måtte øve noen år på engelsk før du turte å synge på norsk?

– Ja, man får jo en liten avstand i å synge på et fremmed språk, og jeg startet å skrive på engelsk, fordi det føltes som den eneste muligheten. Det var liksom ingen vei utenom, nesten alle forbildene mine skrev jo på engelsk. Så jeg er veldig lettet og takknemlig over at produsenten min Kato Ådland i 2011 plukket opp at jeg snikskrev litt på norsk. Da han hørte låtene, foreslo han at vi lagde ny plate, på norsk, i stedet for den nesten helt ferdige engelske platen jeg hadde planlagt å slippe. Det er så nakent, så man må finne en fortellermåte som ikke blir for dum. Jeg har også hatt så mange dumme norske låter. Herregud. Det tok litt tid før jeg turte å satse på det. Jeg ville ikke bli Jan Eggum, Kaizers eller John Olav liksom. Jeg vil være Silja. Da må du gå et par runder for å finne ut hvilken artist du vil være, hvordan du vil snakke og hvordan du vil synge det.

– Hva ble annerledes på norsk?

– Jeg ble litt mer tydelig. Ikke for flinkis og konkluderende.

– Du kommer fra en familie med musikere, har gått på musikklinje og også drevet med klassisk sang. Hvem er det som er dine musikalske forbilder? Og hvilke musikalske opplevelser har vært viktige for deg?

– Da jeg var barn hørte jeg mye på Mozart og Putti Plutti Pott. Så var det Pink da jeg var elleve. Deretter Destiny’s Child, Shakira og Janet Jackson. Den store røsken for meg var Eva Cassidy med «Fields of Gold», men også Radka Toneff. Og Beatles! Går det an?! Da jeg hørte dem for første gang, tenkte jeg «Hvorfor har ingen sagt noe til meg om dette, liksom!»

Hun forteller at det i hennes tidlige år også ble mye voggeviser.

– Fordi jeg aldri ville sove. Massevis av viser. Stakkars mamma.

(Silja Sol begynner å synge på «Kråkevisa» – verdens skumleste sang?)

– Men gjennom pappa har det vært mye klassisk. Jeg kunne ariene i «Tryllefløyten» som femåring. Dødsbra, mente foreldrene mine om framføringene.

Hun tenker seg om.

– Jeg tror dem på det, selv om de kanskje var litt partiske.

Vi begynner på den uunngåelige samtalen om hvor bra, stort og inkluderende musikklivet i Bergen er, musikkidentiteten til byen og det om å bli sammenliknet med andre artister. Silja Sol prater alltid kjapt og engasjert, men det er noe ekstra nå. Hun har ikke vært særlig enig i sammenlikningene som i pressen har blitt gjort med henne og andre artister.

– Da jeg for litt over et år siden slapp «På hjertet», sammenliknet folk meg med Kaja Gunnulfsen! Jeg kan ikke skjønne det, sier hun, og virker med ett oppriktig oppgitt.

– Hun er en helt annen artist, som synger veldig om hverdagsting; drikke vin, røyke, sigge, p-piller og snop. Jeg føler ikke jeg er inne i den by-tematikken. Hun er en typisk Oslo-artist. Hennes skrivestil og, ja alt, er veldig annerledes. Jeg synes hun er dritkul og alt det der altså. Men vi likner ikke.

Silja Sol har også spilt tangenter i bandet til Aurora Aksnes. Når det begynte å ta av for sistnevnte, så trakk Silja seg ut. Nå er det kun egne låter som gjelder, mens litt jobbing på kinoen skaffer penger til mat.

– Når det gjelder Aurora, så visste jeg veldig godt hva jeg gikk ut av, men var ikke like sikker på hva jeg gikk til. Jeg er låtskriver, og det å spille med Aurora innebar mye repetitivt arbeid og veldig mye reising. Jeg trives så godt med å skrive, samtidig som jeg er så rastløs at jeg trenger flere utfordringer og variasjon. I tillegg ble det ikke tid til alt jeg ville gjøre. Jeg er fornøyd med valget, selv om det var et av de vanskeligste valgene jeg har gjort – jeg hadde det utrolig kjekt med den gjengen der. Men jeg måtte følge hjertet, samtidig som det begynte å gå veldig bra for mine egne ting.

For Silja Sol er det å skrive låter noe som krever tid og arbeid, og melodiene eller ordene kommer ikke av seg selv.

– Til denne platen måtte jeg låse meg inne på et rom for å få nok sanger. Jeg gikk ikke ut før jeg hadde to nye sanger. På forrige plate hadde vi et hav av låter å velge fra, det hadde vi ikke denne gangen.

Metoden har ført til en effektiv, melodiøs og informativ plate, uten dødpunkter.

– I det siste har jeg ikke vært så inspirert. Jeg har skrudd litt av etter at jeg skrev ferdig og spilte inn «Væremeh». Det er viktig at jeg gjør det av og til, så ikke hodet blir helt fullt. Etter at det har vært tomt en stund, skrur jeg på igjen. Når kroppen og hodet begynner å skrike. Da blir det skriving så busten fyker. Rett etter intense perioder, liker jeg å høre på musikk jeg kjenner og har minner til. Det er deilig. Da blir jeg meg selv i fortid, på stedet hvil, mens jeg bearbeider alle de nye inntrykkene jeg akkurat har opplevd. Så sjekker jeg ut ny musikk når jeg trenger nye impulser for å bevege meg fremover igjen. Til vanlig blir jeg inspirert av små triggere i hverdagen. En rar hendelse på vei til jobb, en merkelig følelse, et morsomt ord, små saker og ting som setter i gang noe i meg. Det er ofte roten til en låt og da vet jeg at «nå må jeg skrive noe».

Hun tror kanskje at dette «noe» ikke nødvendigvis må være et nytt tradisjonelt album.

– Kanskje det blir ep-er fremover, noen pønkelåter, noen jønkelåter, og noe ønkelåter. Jeg vil ha noe ØNK!

Silja Sol ler høyt igjen.

– Så får vi se. Jeg er klar for å kødde litt.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. januar 2016 kl. 12.20
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk