Klassekampen.no
Onsdag 30. desember 2015
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Skal vi unngå en reprise av finanskrisen, må politikerne holde i tømmene.
Økonomiens hjerte

Finanssektoren omtaler seg selv som økonomiens hjerte. Finansmarkedene er blodomløpet som gir næring og vekst til resten av økonomien. Uten et hjerte som pumper fornøyd og beskyttet, fungerer ikke resten av kroppen. Forskjellen er at hjertet er født sånn. Finanssektoren har blitt sånn.

Andre nyttårsdag samles verdens ledende økonomer til en årlig konferanse i USA. I 2016 er tittelen på det første møtet: «Hva vi har lært av den globale finanskrisen». Det er nok å ta av. Overdreven tro på markedets effektivitet, manglende forståelse av risiko og for liten kunnskap om finanssektoren.

I jakten på syndebukker etter finanskrisen i 2008 har økonomene ofte fått skylda. Finansmarkedene tilhører økonomiens sfære, og hensikten med makroøkonomiske modeller er å kunne si noe om fremtidens økonomiske utfordringer. Det var få modeller som antydet krise i finanssektoren sommeren 2008. Snarere tvert imot. I august viste de økonomiske modellene i en såkalt stresstest av Islands økonomi at økonomien var robust. Få uker etter var landet millimeter fra konkurs. Det er skremmende for et fag som forventer å bli tatt på alvor i diskusjonen om framtidens økonomiske politikk.

Det er riktig og viktig å vurdere gyldigheten til de økonomiske modellene, og positivt at empiri og mer virkelighetsnære forutsetninger har fått større plass i økonomifaget. Samtidig er det en alvorlig ansvarsfraskrivelse når politiske beslutningstakere peker på økonomifaget for å forklare årsakene til finanskrisen. Det er ikke reformering av økonomifaget som sikrer finansiell stabilitet. Økonomisk og finansiell trygghet er avhengig av politiske beslutninger som sikrer regulering, transparens og kontroll over finansmarkedene.

Den teknologiske revolusjonen de siste tiårene har effektivisert økonomien, og stabile finansielle transaksjoner er avgjørende for en trygg økonomi. Samtidig har deregulering og skattemessig spesialbehandling på 1980- og 90-tallet gitt sektoren enorm vekst og politisk makt, og båndene til beslutningstakerne er tette. Offentlige myndigheter og politikere stolte på finanssektorens forsikringer om at risikoen var tilnærmet eliminert, og at finansmarkedene ville bidra til økende vekst og utvikling i hele økonomien. Samtidig har politiske myndigheter delegert sentrale styringsverktøy i den økonomiske politikken til sentralbanken. Det er flere gode argumenter for at renta skal avgjøres av sentralbanken med mål om lav og stabil inflasjon, men det har bidratt til å flytte makt fra politikere.

Hvorfor har ikke dagens økonomer, politikere og offentlige myndigheter lært av krisen på samme måten som på 1930-tallet, spør den amerikanske økonomen Jan Kregel i artikkelen som presenteres på økonomenes årskonferanse. Etter den økonomiske depresjonen på 1930-tallet ble det besluttet en rekke felles regler og retningslinjer. Bretton Woods-samarbeidet fra 1944 bestod av et samarbeid mellom 44 land, med mål om å regulere og sikre stabilitet i det internasjonale finanssystemet. Resultatet var en av økonomihistories mest stabile perioder.

Det er ikke tilfellet i dag. Til tross for en bred enighet om behovet for strengere regulering og kontroll med finanssektoren, har det skjedd oppsiktsvekkende lite etter krisen i 2008. Men forslagene finnes: Reelle likviditetskrav til bankene som sikrer større buffere. Rett og plikt til innsyn. Offentlige tilsyn med makt, kompetanse og nødvendige virkemidler. Transaksjonsskatt på aksje- og obligasjonshandel, og avvikling av skattefordeler. Motvirke for store banker, skille mellom investering og banktjenester, og jobbe for at den som tar risikoavgjørelsen også står ansvarlig for eventuelle tap. Regulere instanser som formidler kreditt utenfor banksystemene, lage internasjonale regnskapsregelverk og sikre at ratingbyråene opptrer uavhengig og har nødvendig kompetanse. For å nevne noen.

Metaforer er mektige språklige virkemidler. Omtalen av finans-og banksektoren som økonomiens hjerte og blodomløp gir assosiasjoner til det vi må verne, det som betyr aller mest for oss. I virkeligheten er penger kun et virkemiddel for å gjøre økonomisk samhandling mer effektivt.

Økonomiens hjerte er ikke penger i omløp. Økonomiens hjerte er vi mennesker som jobber, skaper, bytter og deler med hverandre.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Morten Søberg skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 6. januar 2016 kl. 10.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk