Det ville jeg aldri ha trodd. At den abrupte stunden med mannen i underkøyen på ungdomsherberget skulle bli til A. En av de få gangene vi hadde sex. Det var ikke engang godt. Vi fant ikke ut av det med hverandre. Det kom av sjenanse eller motvilje mot intimitet. Men vi giftet oss. Fordi A skulle komme. Jeg forsto det en dag sola strålte så sterkt at jeg ble kvalm, jeg spiste kake, svetten drev nedover ryggen og jeg gråt som et barn. Jeg hadde hvit skjorte på. Jeg syklet rundt i byen med den store magen. Ikke at jeg hadde vært jomfru på mange år, men jeg så ingen sammenheng mellom svangerskapet og samleiet. Da mannen sviktet, glemte jeg ham, det var ikke verre. Nå først forstår jeg hvor stort det var. Dette som skjedde meg i livet. A kom og mellom meg og A er alt udiskutabelt, det er kjærlighet og mer enn det, det er et liv i livet, en historie i historien. Jeg ble en annen eller for første gang meg selv. Slik var altså frelsen.
