Klassekampen.no
Onsdag 23. desember 2015
Likestilling handler om folk – og om samfunn

Diskrimineringslov

Torild Skard

Jeg er enig med Mari Liljenstrøm når hun i Klassekampen 17. desember hevder at likestilling handler om folk: at du og jeg skal stå på like fot. Hun skriver: «Det er akkurat det samme for meg om jeg stenges ute fordi jeg er kvinne eller funksjonshemma. Jeg vil bare regnes med som den jeg er, og det må være kjernen i kampen mot diskrimineringen». Det er jeg med på.

Men så setter Liljenstrøm et uttrykkelig punktum. For henne handler ikke likestilling om kvinner, kjønnsidentitet, seksuell legning, hudfarge, funksjonshemning eller etnisitet. «Det er jeg, Mari, som blir diskriminert. Ikke kjønnet mitt, heller ikke kroppen min,» framhever hun.

Men det er noen som foretar diskrimineringen. Og hvis vi vil forhindre diskriminering, kan vi ikke bare se på et enkelt individ. Hvorfor blir Mari diskriminert og ikke Eva eller Per? Er det rene tilfeldigheter eller fins det mønster i omgivelsenes reaksjoner? Mange tiårs forskning i ulike land har avdekket utbredte samfunnsmønster: fargete mennesker blir gjennomgående mer diskriminert enn hvite, kvinner blir mer diskriminert enn menn, minoritetsfolk blir mer diskriminert enn majoriteten, homoseksuelle blir mer diskriminert enn heteroseksuelle og så videre.

Formene og omfanget av diskriminering varierer med grunnlag, tid og sted og samspillet mellom ulike former kan være kompleks. Det er derfor ikke lett å finne virkemidler som er effektive mot all slags diskriminering.

Sia FN ble dannet i 1945, har arbeidet for å fremme menneskerettighetene og bekjempe diskriminering stått sentralt. Norge har sluttet seg til de internasjonale konvensjonene om å avskaffe rasediskriminering og kvinnediskriminering, styrke alle menneskers politiske og sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og spesielt sikre rettighetene til barn og funksjonshemmete. Hvert grunnlag for diskriminering har fått sin egen konvensjon, fordi de da kan bli mer målrettet, konkrete og effektive. Samtidig tar de høyde for sammensatt diskriminering.

Liljenstrøm tillegger meg oppfatningen at «kjønnsdiskriminering må ha en forrang på diskrimineringsfeltet». Dette forstår jeg ikke. Jeg har fokusert på kjønnsdiskrimineringen, fordi den er så utbredt. Betydningen av seksuell legning, hudfarge, funksjonshemning eller etnisitet varierer alt ettersom personen er mann eller kvinne, og så vel det lovverket vi har, som forslaget til ny, helhetlig diskrimineringslov, neglisjerer kvinnediskrimineringen.

Jeg mener vi trenger forskjellige lover for forskjellige diskrimineringsgrunnlag samtidig som hver lov må inkludere sammensatt diskriminering. Lov mot kvinnediskriminering må gi rom for problemer knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag, som de andre diskrimineringslovene må ta hensyn til kvinnediskrimineringen – noe Liljenstrøm også er inne på.

I stedet for en ny helhetlig lov bør vi beholde de fire diskrimineringslovene vi har. Men de bør forbedres slik at de blir mer konkrete og skiller klart mellom kvinner og menn.

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2015 kl. 10.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk