Klassekampen.no
Mandag 21. desember 2015
R2D-who? Trillende trash-compactor.
Lang, langt borte.
Stjerneskutt

Jeg bestemte meg allerede i syvende klasse. Det var den lørdagen jeg satt på første rad på bygdekinoen og så «Ringenes Herre: Atter en konge». Etter filmen var det loddtrekning på billettene. «Rosa F35», ropte en kommuneansatt fra scenen. Jeg spratt opp av plaststolen: Jeg hadde vunnet en plakat av Legolas! Jeg hang den over senga, og ville aldri lukke øynene.

Fra da av var det bestemt: Jeg skulle bli nerdenes konge.

Den vinteren tilbrakte jeg mer tid i Mordor enn i kantina. Jeg kastet allværsjakka og vandret dramatisk gjennom skolegården iført en fotsid alvekappe i lilla plysj. De andre i klassen pekte og lo, men jeg hørte ingenting av hva de sa. For tett mot ørene hadde jeg førsteutgaven av «Silmarillion» på lydbok.

Og ikke brydde jeg meg heller. For jeg visste at dagen ville komme: En dag ville det lønne seg å ha droppet tysktimene til fordel for selvstudiet i alvisk. En dag ville det lønne seg å være nerdenes konge.

Det var i forrige uke at dagen endelig var kommet. Jeg hadde akkurat begynt i min nye jobb, og på kontoret satt tre filmnerder. «Yes», tenkte jeg. «Disse vil la seg imponere av at jeg kan alle sitatene fra slaget ved Helmsdjupet!»

Men det var én ting jeg ikke hadde forutsett: kraften.

For alt gutta snakket om var den nye Star Wars-filmen. «He’s holding a thermal detonator!» sa de høyt og lo. Jeg smilte og nikket slik japanske turister gjør når du prøver å vise dem veien til slottet: Jeg skjønte ikke en dritt.

For sannheten er at jeg aldri har sett Star Wars. Jeg vet ikke hva kraften er (seriøst, hva er den?), og jeg aner ikke funksjonen til de fjernstyrte søppelkassene på hjul. Jeg er litt usikker på om Darth Vader er han i svart, og jeg forstår bare ikke hvorfor hun prinsessa har kanelsnurrer på hver side av hodet.

Og jeg hater meg selv for det.

«Men hvorfor ser du ikke bare filmene?» spør du kanskje.

Tro meg, jeg har prøvd. Men så fort jeg søker opp første film, dukker det opp artikler som «Du ser trolig Star Wars i feil rekkefølge!». Det går helt i surr, og før jeg aner ordet av det er jeg tilbake i Lommekroken og røyker pipe med Gandalf.

Det har vært en strevsom uke. Kollegaene har trukket vage paralleller mellom Donald Trump og Imperiet, og de har skrevet om framtidsteknologi i lys av Star Wars-universet. Og hver gang har jeg løpt på do. Jeg har vært mye på do. For ingen måtte få vite min mørke hemmelighet. Ingen måtte få vite at jeg er kraftløs.

Men da fredagen kom, kunne jeg ikke lenger vri meg unna. Det nærmet seg helg, og vi skulle ta «runden» på favorittsitater fra filmene.

Stjerneskuddene haglet fra alle kanter. Men jeg kunne ikke overgi meg. Nerdenes konge måtte levere. Jeg måtte si noe.

Det var da det var min tur, og alt håp latet til å være ute, at det plutselig skjedde. Ut ifra intet dukket en frase opp i hodet. Endelig var kraften med meg. Så jeg rullet kontorstolen ut i rommet, trakk pusten og sa høytidelig:

– Lucy, I am your father.

julienordby@gmail.com

Julie Nordby Egeland, Øivind Vogt, Svein Strømmen, Ida Madsen Hestman og Eirik Røkkum skriver i Klassekampen mandager.

«Det var én ting jeg ikke hadde forutsett: kraften»

Artikkelen er oppdatert: 23. desember 2015 kl. 14.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk