Klassekampen.no
Lørdag 19. desember 2015
Den norske opphavsmyten

Språk

Spørsmålet om hva navnet Norge betyr, er satt under lupen de seneste årene. Det reises berettiget tvil om den gjengse betydningen av Norge som «veien mot nord».

I kronikk i Klassekampen 17. desember slår Michael Schulte ved Universitetet i Agder fast at ordbøkene må skrives om. Et forskerteam, som står bak en kommende ny, norsk språkhistorie, avviser at Norge kommer av nordvegr, som historieverk og ordbøker i generasjoner har lagt til grunn. Saken er at den norrøne bokstaven ed, «d», ikke forekommer i de eldste kildene. Kuli-steinen på Nordvestlandet tidfester for eksempel kristendommens innføring inuriki, «i Nor-riket». Slik har jeg selv argumentert språklig. Men når Schulte ender opp med en forklaring på navnet Norge som «veien langs med de trange sundene og de smale, bratte fjordene», stiller jeg meg, ut fra det mytologiske kildematerialet, tvilende.

For går vi til den norske opphavsmyten med Nor som stamfar for landet og folket, er det ikke kysten som markeres, men innlandet med fjellheimen. I myten er Dovrefjell det symbolske midtpunkt for skapelsen av riket og folket. Senest har jeg viet temaet flere kapitler i boken «Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen» (2014).

Nor kan ha betydningen «trang» eller «smal». I middelalderens historieverk er Nor nærmest en personifisering av det lange, smale landet som har fått navn etter ham. I historieverkene dukker formen norvegr opp, i betydningen «Nors vei». Den går fra nord mot sør og ender opp i Dovrefjell der Nors erobring av landet stadfestes med navngiving.

Det latinskspråklige historieverket «Historia Norwegiae» fra sist på 1100-tallet – som Halvdan Koht omtalte som «den fyrste norske nasjonalhistoria» – slår fast allerede i innledningen at «Norge har fått navn etter en konge som het Nor». Denne mytologiske tradisjonen tas opp i det store samleverket «Flateyjarbók», i «Færøyingenes saga», «Odd munks saga» om Olav Tryggvason og videreføres til en lærd europeisk elite av den Tormod Torfæus’ som skrev det store latinskspråklige historieverket på 1700-tallet. Fra ham går tradisjonslinjen videre over P. A. Munch til 1800-tallets Nor- og Dovre­fjell-symbolikk.

Den mytiske fortellingen om opphavet til landet og opphavet til de første nordmennene er kostelig og bygger på en sentral norrøn mytologisk idé: Opphavet til land og folk er knyttet til det fjellet. Forestillingen om fjellet som kjernen i nordmennenes identitet, kan vi spore tilbake til skaldediktningen rundt Håkon Jarl. Nordens største kriger med base i Trøndelag omtales forbløffende nok som Dovrekongen. De nordafjellske vikingtidsjarlene knyttet seg på flere måter til et opphav i Dovrefjell. Jarleslektens dynastiske myte forteller at slektens urmor er jotunkvinnen Skade fra fjellheimen.

Kong Nor fremstår som jotunaktig skikkelse som kommer fra det ytterste nord, fra traktene rundt Ishavet. Han er sønn av Fornjotr, som kan bety «den gamle jotnen». Det er dypt festet i norrøn tradisjon at opphav har med jotunmaktene å gjøre. Da kristningen fordrev de gamle gudene, ble jotnene tilbake som representanter for det opprinnelige norske.

Nor erobrer land ved å gå på ski den lange veien fra Ishavet, midt ned gjennom hele det smale landet, til sist ender han på Dovrefjell. Han er på leting etter søsteren sin, Goe, som har labbet i vei mutters alene mot samme destinasjon. I Dovrefjell har hun giftet seg med en jotunsønn, Rolf i Berg, og blir en slags urmor for nordmennene. Når Nor gjenfinner søsteren i Dovrefjell, inngår han selv giftermål med en jotundatter. Norge er nærmest skapt i kjølvannet av et skispor, og fra ekteskapene mellom mytiske vesen i fjellheimen er nordmennene blitt til.

I motsetning til Schulte som presenterer Nor som en sjøkonge, et det et poeng at både Nor og Goe fremstår som fjellfolk. Da Nor la i vei på ski, valgte broren, Gor, skipet som fremkomstmiddel. Han seilte rundt den lange kysten på leting etter søsteren. Han blir sjøkonge med makten over alle øyene, og han blir stamfar for jarleslekten på Færøyene.

Slik som forfatteren av «Historia Norwegiae» presenterer stamfaren Nor og kaller landet for Norvegr, Nor-veien, er det veien gjennom innlandet, med Dovrefjell som sentrum, som markeres, og ikke kystlandet. Middelalderens klerker kjente godt den eldgamle ferdselsveien over Dovre­fjell. Når språkforskerne nå vil knytte sin navnetolkning til kystens topografi nok en gang, velger de å se bort fra opphavsmyten slik middelalderens lærde forsto den.

religionshistoriker

gro.steinsland@iln.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 23. desember 2015 kl. 12.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk