Klassekampen.no
Torsdag 17. desember 2015
Ikke kall verdiene dine for våre.
Våre verdier?

Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda oftere enn vi vanligvis gjør. Fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre verdier er truet!

Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.

Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen. Hva skjedde med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?

Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland. Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med landegrenser og verdensdeler å gjøre. Hvor skal man egentlig begynne, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje med jobben, med fagforeningen eller med en organisasjon, skjønner jo at dette er selve målet med det internasjonale møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!). Hvorfor driver vi da og snakker så mye om vår del av verden mot de andres?

På den annen side: Rasismen i kommentarfelt, folk som tenner på asylmottak eller som hyller dem som gjør det, dette har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på Facebook har blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake: Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.

Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget, for å si det forsiktig. Hør bare på Donald Trump og hans påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene er, for eksempel. Grøss.

Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa samtidig slipper bomber i hodene på syriske unger og har holdt på med det samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i horrible flyktningleirer, og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer fremdeles dødsstraff og straffer uten rettssak og dom på Guantánamo. Du kan jo også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrige våpeneksportører, og vi er et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår på nedslitte asylmottak. Lista er lang. Våre verdier?

Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er vakre: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang, respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett, rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet frem av grupper i Norge, mot andre grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem, og finne allierte over hele verden.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2015 kl. 11.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk