Klassekampen.no
Tirsdag 1. desember 2015
Åpen lommebok: Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensens statsbudsjett under­graver framtidige generasjoners krav på å få sin del av oljeformuen, skriver Marianne Marthinsen. Her fra framleggelsen av statsbudsjettet. Foto: Berit Roald, NTB Scanpix
Siv og Erna har økt oljepengebruken drastisk hvert år i regjering. Det lover ikke godt for norsk økonomi.
Den store oljepengefesten

Kronikk

For sterk medisinering av en pasient kan virke mot sin hensikt, skape avhengighet og gi fremtidig behandling mindre effekt. Denne erkjennelsen har tydelig overføringsverdi til regjeringens styring av norsk økonomi.

I Perspektivmeldingen 2013 ble utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi og offentlige finanser fram mot 2060 grundig drøftet. Den langsiktige utfordringen for offentlige finanser var entydig: Inntektene må økes, ellers må utgiftene reduseres. Siden den gang har regjeringen svekket inntektene og økt utgiftene, og de langsiktige utfordringene har økt.

Et viktig spørsmål er hvordan vi kan styrke bærekraften i de offentlige velferdsordningene og videreutvikle den norske velferdsmodellen til glede for kommende generasjoner. De valgene vi tar i dag får betydning for hvor godt vi lykkes om 15–20 år, når eldrebølgen for alvor gjør seg gjeldende i stats­finansene.

Mens regjeringen Stoltenberg II økte oljepengebruken med 6–7 milliarder kroner per år, har dagens regjering økt med det tredobbelte hvert år. Dette innebærer ifølge regjeringens egne beregninger en oljepengebruk på drøye 60 mrd. kroner mer i perioden 2014–2016, sammenlignet med en videreføring av pengebruken under rødgrønt styre.

Aftenpostens leder 17. oktober var ikke nådig i sin kritikk: «I opposisjon ville Høyre beskrevet denne mangelen på budsjettdisiplin som uansvarlig. Den tærer på en sparekonto som trengs når eldrebølgen om få år gjør at offentlige utgifter skyter i været. Den undergraver fremtidige generasjoners krav på å få ta sin del i oljeformuen. Den bryter med ambisjonen om å gjøre innfasingen av oljepenger i norsk økonomi gradvis og forsiktig. Den fører, stikk i strid med Høyres ønsker, til at offentlige utgifter vokser betydelig raskere enn hele økonomien. Og den svekker de holdningene som har gjort at Norge gjennom tiår, på tross av oljerikdommen, har utvist et minimum av evne til disiplin og måtehold.»

Arbeiderpartiet er alvorlig bekymret over den voldsomme økningen i oljepengebruk. Dels på grunn av risikoen for økt kronekurs og betydningen dette har for norske bedrifter, men kanskje mest fordi det svekker fremtidig handlingsrom i den økonomiske politikken betydelig. Høy bruk av oljeinntekter i dag kan gjøre at finanspolitikken om få år må strammes inn, noe som vil gjøre den langsiktige omstillingsoppgaven i norsk økonomi enda mer krevende.

Aldrende befolkning ventes å gi en økning i offentlige utgifter som for alvor tiltar om 10–15 år. For å sikre en bærekraftig velferdsstat i årene som kommer, er det avgjørende at oljeinntektene ikke fases inn i et for høyt tempo.

Etter at dagens regjering overtok har arbeidsledigheten økt, og vi har nå det høyeste antallet ledige i Norge på over 20 år. Samtidig har sysselsettingsgraden falt over tid, og utfordringen med å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet har blitt større. Innvandringen til Norge øker, og innvandrere har tradisjonelt en lavere yrkesdeltakelse enn gjennomsnittet i befolkningen for øvrig.

Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2016 har fått tittelen «Arbeid til alle er jobb nummer én». Det er en tittel som forteller om Arbeiderpartiets historie, men som også peker på politiske prioriteringer for fremtiden. Høy sysselsetting kombinert med et seriøst og organisert arbeidsliv er en forutsetning for et samfunn med små inntektsforskjeller og høy grad av likhet.

Høy sysselsettingsgrad gir også et bredt skattegrunnlag og inntekter som kan finansiere viktige fellesoppgaver som utdanning, velferd og infrastruktur av god kvalitet. Dette bidrar til at folks muligheter avhenger mindre av lommeboka, og gir bedrifter som konkurrerer på et internasjonalt marked viktige fortrinn.

Gjennom 70-tallet gjorde kvinner for alvor sitt inntog i det norske arbeidsmarkedet og brakte oss helt til verdenstoppen når det gjelder yrkesdeltakelse. Verdien av den ekstra arbeidskraften som følger av høyere kvinnelig sysselsettingsgrad i Norge, anslås å utgjøre mer enn verdien av Statens pensjonsfond og alle kjente petroleumsreserver på sokkelen til sammen.

Dette viser den enorme betydningen økt yrkesdeltakelse og inkludering har, også for norsk økonomi. En nøkkel til å løse finansieringsutfordringen for framtidens velferdsstat ligger derfor i å øke arbeidstilbudet, ved å få flere i arbeid, flere heltidsstillinger og tilrettelegge for at flere står lenger i jobb.

Et organisert arbeidsliv med relativt liten avstand mellom folk, legger grunnlaget for deltakelse og demokrati, tillit og samarbeidsevne. Inkluderende fellesarenaer også utenfor arbeidslivet har stor betydning for livskvalitet og demokrati, og er en forutsetning for å lykkes med integreringsarbeidet.

I fremtiden vil trolig en god styring av økonomien være enda tettere sammenvevd med viktigheten av en god integrerings- og arbeidsmarkedspolitikk, og dagens oljepengebruk gjør disse oppgavene enda mer krevende.

At det er Høyre og Frp som styrer landet i denne situasjonen, er mildt sagt urovekkende.

marianne.marthinsen@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 7. desember 2015 kl. 11.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk