Klassekampen.no
Lørdag 28. november 2015
Mens politikerne nøler, har folkets klimaengasjement blusset opp.
Marsj mot tomprat

I dag, lørdag 28. november, går en historisk aksjon av stabelen. Folkets klimamarsj er en global folkelig mobilisering og består av over 2000 mer eller mindre koordinerte arrangementer som gjennomføres i 150 land i løpet av helga.

Felles for alle er ønsket om en reell, rettferdig og global klimapolitikk, som består av mer enn tomprat og fagre løfter. Bakenfor ligger en verdensomspennende frustrasjon over mangel på konkrete utslippskutt, og en beskjed til verdens ledere om at det som trengs nå er klimahandling, ikke bare klimaforhandling.

Tidspunktet for demonstrasjonen er ikke tilfeldig: På mandag starter klimatoppmøtet i Paris hvor en ny internasjonal klimaavtale skal sluttforhandles. Avtalen skal regulere utslipp av klimagasser fram til 2030, og er resultat av elleve års forhandlinger. Men forventningene er dessverre ikke store til det som kunne vært et forpliktende globalt samarbeid. Med fare for å spoile; det kommer ikke til å bli den avtalen verden trenger. Ambisjonene er for lave, avtalen for uforpliktende og de rike landene gjør ikke nok for å kutte i egne utslipp.

I Norge er klimamarsjen ekstra aktuell, kun få dager etter at Erna Solberg avlyste klimaforliket fra 2008. For få tiltak har blitt gjennomført for sakte til at det er mulig å nå målsettingene som hun selv var med på å vedta sammen med alle partier på Stortinget, utenom Frp. Solberg skylder på den rødgrønne regjeringa, de rødgrønne skylder på Solberg, og det eneste som er sikkert er at det er mye lettere å vedta mål enn å følge dem opp.

Det er denne politiske bedageligheten klimamarsjen mobiliserer mot. Hvert av de 192 landene som forhandler i Paris har sin Erna Solberg, sin Jens Stoltenberg, som er mer opptatt av å snakke om et diffust grønt skifte enn å gjøre de grunnleggende endringene som må til for å bygge lavutslippssamfunnet. Som venter på at markedet skal løse problemet, samtidig som de katastrofale effektene av klimaendringene blir stadig tydeligere.

Heldigvis har mangel på politisk ledelse også ført til noe positivt. Den folkelige bevegelsen har vokst seg stadig sterkere, noe dagens globale kraftmobilisering viser. I Norge er markeringene koordinert av Klimavalgalliansen, et unikt samarbeidet mellom miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kirka. Et samarbeid som er svært viktig, spesielt i møte med arbeidsledigheten i oljesektoren, og som har satt krav om grønn næringspolitikk høyt på dagsorden.

Vi kan ikke godta at det er oljearbeiderne som har skapt enorme verdier for fellesskapet, som skal betale prisen for nedtrapping av petroleumsproduksjonen. Derfor trenger vi politikk som tar både arbeidsledighet og klima på alvor. Vi trenger en grønn krisepakke for industrien, som legger til rette for nye arbeidsplasser basert på videreforedling av de fornybare ressursene Norge alltid har levd av; havet, fossefallene, skogene og matjorda.

Å gå i tog vil ikke gi umiddelbare resultater for forhandlingene i Paris, til det er avstanden mellom folk på gata og politikere i stengte møterom for stor. Men historien har vist at å gå i tog kan være spiren til forandring. Og når togene understreker det de politiske lederne ikke har forstått, at løsningen på klimakrisa krever mer fellesskap mellom folk og land, utgjør de et ekstra kraftfullt argument.

Litt avhengig av når du leser denne lørdagsavisen, er derfor oppfordringen klar: Rydd vekk frokosten og kom deg ut på gata. Det er markeringer i flere norske byer, og et mangfold av paroler å gå under. God marsj!

marie@roedt.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2015 kl. 13.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk