Klassekampen.no
Lørdag 28. november 2015
Døra på gløtt: Det saudiske kongehuset har så smått begynt å interessere seg for reformistiske stemmer innen Islam. Kong Salman (midten) i begravelsen til halvbroren kong Abdullah i år.FOTO: FAYEZ NURELDINE, AFP/NTB scanpix
Mange setter likhetstegn mellom IS’ ideologi og Saudi-Arabias wahhabisme. Virkeligheten er mer sammensatt enn som så.
Kampen om wahhabismen

Siden begynnelsen av 2000-tallet har Saudi-Arabia blitt beskyldt for å bistå ulike terrororganisasjoner med økonomisk støtte og ideologisk forankring. Fra terrorangrepet mot USA 11. september 2001 til dagens trusler i form av IS og al-Qa’ida, har debatten om Saudi-Arabias påståtte støtte til disse organisasjonene stadig kommet til overflaten.

Én viktig debatt har dreid seg om sammenhengen mellom Saudi-Arabias wahhabisme og IS’ såkalte salafi-jihadisme. Mange sidestiller disse ideologiene. Den største svakheten ved en slik forklaringsmodell er at den verken tar hensyn til wahhabismens historiske kronologi eller pragmatisme. Den overser at wahhabismen er en levende teologisk tradisjon med forskjellige betydninger fra aktør til aktør og til ulike tider. Både styresmaktene og deres voldelige motstandere forankrer diskursen sin i den wahhabittiske tradisjonen – og kommer til motstridende konklusjoner.

Tilnærmingen som likestiller wahhabismen med IS’ ideologi, overser wahhabismens betydning i Saudi-Arabia som en potensiell styrke og et religiøst verktøy for stabilitet i kongedømmet. Denne anvendelsen, går så langt tilbake som til Al Saud-dynastiets statsformasjon av dagens Saudi-Arabia.

Fakta:

Saudi-Arabia og wahhabismen:

• Kongedømmet Saudi-Arabia ble grunnlagt i 1932 av Abdulaziz bin Saud (Ibn Saud) etter en rekke erobringer.

• Samtidig ble wahhabismen gjort til religiøs doktrine. Det er en strengt fundamentalistisk retning innenfor sunni-islam.

• Mange har påpekt likheter mellom wahhabismen og IS’ jihad-ideologi. Saudi-Arabia har også i en årrekke blitt beskyldt for å støtte terrorganisasjoner som IS og al-Qa’ida.

• I denne teksten argumenterer Laila Makboul for at denne tilnærmingen ignorerer hvor sammensatt og motsetningsfylt wahhabi-ideologien er.

Om forfatteren:

• Laila Makboul er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo og Midtøsten-forsker med hovedfokus på Saudi-Arabia.

I 1929 kjempet Abdulaziz bin Al Saud (bedre kjent som Ibn Saud), grunnleggeren av det moderne kongedømmet Saudi-Arabia, mot gruppen Ikhwan i slaget ved Sabalah. Ikhwan, som betyr «brødre», var en militant utgruppe av tidligere nomader. De hadde tidligere vært en sentral støttespiller for Ibn Saud da han gjennom 1920-tallet samlet dagens Saudi-Arabia til ett rike. Ikhwan-krigerne var ideologisk motiverte og kjempet for å spre et «riktig» islam, også gjennom bruk av vold.

Etter etableringen av Saudi-Arabia varte det imidlertid ikke lenge før den militante Ikhwans jihad-ideologi kolliderte med tradisjonell wahhabisme og Ibn Sauds statsdannelsespolitikk. De første spenningene oppsto da Ikhwan begynte å angripe nomader og andre borgere under Ibn Sauds styre som de anså for å være vantro. De skulle enten konvertere eller bli drept.

Etter at Ibn Saud konsoliderte kongedømmet, la han bånd på Ikhwan. Dette likte gruppens ledere dårlig. Et endelig oppgjør med Ikhwan ble til slutt uunngåelig da de gjorde opprør i 1928. Med ideologisk støtte fra wahhabi-lærde, knuste Ibn Saud opprøret i slaget ved Sabalah.

For offisielle wahhabi-lærde ble det destabiliserende utfallet av Ikhwans frilans-jihad krystallklart. De erklærte dermed at det kunne være «ingen islam uten et forent samfunn, og ikke noe forent samfunn uten lydighet [til herskeren]». Slaget ved Sabalah markerer realpolitikkens seier over rigid ideologi, som fortsetter å forme religionens forhold til den saudiske staten.

Denne erfaringen med religiøs-politisk dissidens som en destabiliserende faktor har ført til at Saudi-Arabia lever i en konstant bevissthet rundt farene ved ekstremisme og behovet for å holde den religiøse diskursen under kontroll. Erfaringene har i neste omgang formet den religiøse diskursen i en mer moderat retning enn dens ekskluderende opphav. Denne evolusjonen blir ofte ignorert i den opphetede debatten om IS’ ideologiske opprinnelse.

I over to hundre år strevde Al-Saud-dynastiet med å opprette en sterk stat. Denne smertefulle erfaringen førte til et gjensidig religiøst-politisk avhengighetsforhold. Den besto av at det religiøse etablissementet bidro til å legitimere dynastiets styre, i bytte mot praktisk overlevelse i samfunnet. Som den sterke part med finansielt monopol, legitim voldsutøvelse og aktiv religiøs politikk, kunne Al Saud-dynastiet legge den religiøse sfæren under sin kontroll.

Til gjengjeld dro de offisielle religiøse institusjonene fordel av statens ressurser og fikk styrket sin kontroll over samfunnet. Dette forholdet har definert staten siden, der den religiøse identiteten i form av offisiell wahhabisme har utgjort kongedømmets viktigste kilde til legitimitet. Den kjennetegnes ved absolutt lydighet til herskeren og en sterk avstand fra politisk aktivisme, med mindre det er nødvendig for å bevare landets stabilitet gjennom å uttrykke støtte til myndighetenes beslutninger.

Men med islam som det primære uttrykket for uenighet i samfunnet, har det oppstått kritikk fra dissidenter. Ofte har denne kritikken vært innhyllet i en religiøs kappe med sikte på å utfordre kongedømmets islamske ryggrad – enten det har vært i forsøk på å reformere eller undergrave kongefamiliens styre. Fra de reformvennlige islamo-liberalister, som kjemper for et konstitusjonelt monarki, til jihadister, som forsøker å undergrave styresmaktene med bruk av vold, har disse utfordringene tvunget fram en kontinuerlig omtolkning av wahhabismens rolle i politikken og samfunnet.

I likhet med utfordringen fra Ikhwan i første halvdel av det 20. århundret, har den religiøse diskursen i kongedømmet bidratt til å forme dagens offisielle wahhabisme. Den ideologiske bekjempelsen av al-Qa’ida, med dets avlegger IS, er den seneste manifestasjonen av denne kontinuerlige kampen om religiøs hegemoni i landet.

Siden Saudi-Arabia er en av verdens viktigste oljeprodusenter og hjem til muslimenes helligste steder, Mekka og Medina, utgjør terrorgruppene og deres drøm om å gjenopprette kalifatet en direkte sikkerhetstrussel mot landet. Kongedømmet har derfor forsøkt å innta en ledende rolle i den muslimske verden for å bekjempe terrorisme.

I tillegg til politiets og militærets harde repressive tiltak har Saudi-Arabia, som en del terrorbekjempelsesstrategien, investert tungt i en rekke «myke» tiltak for å bekjempe og forebygge radikalisering og rehabilitere ekstremister. En viktig strategi har vært å bekjempe tankesett med tankesett. Kongedømmet har utformet en rekke initiativer med sikte på undergrave den ideologiske legitimeringen bak militante ekstremister og bekjempe deres aktiviteter: al-Munasaha-programmet tilbyr religiøs omskolering, samt psykologisk og sosial rehabilitering for innsatte som sympatiserer eller støtter ekstremister. Al-Sakina-kampanjen består av religiøse lærde, psykologer og samfunnseksperter som bekjemper radikalisering og rekruttering på internett. Landets høyeste religiøse autoriteter publiserer fatwaer og en rekke publikasjoner som fordømmer terrorisme i moralske og religiøse termer. Offentlige tv-kanaler kringkaster programmer og serier om farene ved ekstremisme og terrorisme.

Ulike nasjonale kampanjer promoterer moderasjon og bekjemper ekstremisme gjennom brosjyrer, plakater, magasiner, symposium, foredrag og ulike seminarer. Tatwir-prosjektet har i over ti år jobbet med å reformere og utvikle offentlig utdanning, lærere og skolepensum til å inneholde intolerant budskap overfor annerledestroende. Religiøse prekener og materialer som utgis, blir nøye overvåket. Hiwar al-watani-senteret som ble etablert i 2003 samler personer fra ulike samfunnslag og religiøs bakgrunn for å skape et mer tolerant miljø for dialog med mål om å blant annet konsolidere nasjonal enhet basert på offisiell islam.

Noen konsekvenser av denne politikken er allerede synlige: Offisiell wahhabisme dreies i en mer moderat og inkluderende retning, i et forsøk på å promotere denne versjonen av islam som en motgift mot al-Qa’ida og IS’ jihadi-salafisme.

På slutten av 1950-tallet og videre inn i 60-tallet ble Saudi-Arabia et tilfluktssted for forfulgte politiske aktivister fra Det muslimske brorskap fra Nassers Egypt og Syrias Baath-regime, noe som ga liv til en sosial bevegelse i Saudi-Arabia kjent som al-Sahwa al-Islamiyya – den islamske oppvåkningen. Al-Sahwa, en ideologisk hybrid av muslimbrødrenes politiske aktivisme og wahhabismens teologi, fikk gjennom kontroll av blant annet utdanningsinstitusjoner spredt sin ideologi over store deler av det saudiske samfunnet.

Forholdet til staten begynte å slå sprekker etter hvert som al-Sahwas retorikk utover i 1980-tallet skiftet fra anti-sekulær til anti-regime. Mens noen Sahwa-tilknyttede ble påvirket av den ikke-voldelige reformvennlige tendensen som kom til å bli den dominerende i Brorskapet fra 1970-tallet, ble andre, som Osama bin Laden, påvirket av den militante retningen som stadig fikk større fotfeste i takt med utenrikspolitiske hendelser. Gulfkrigen i 1990–1991 og kongedømmets beslutning om å invitere amerikanske tropper til saudisk jord, og de påfølgende terrorangrepene som rammet Saudi-Arabia fra 1990-tallet og fremover, utgjorde et veiskille. Landet ble slutt tvunget inn i en omhyggelig selvgransking for å kartlegge og bekjempe utfordringer med ekstremisme som nå utgjorde en direkte trussel mot deres egen maktposisjon.

I tråd med avdøde kong Abdullahs liberaliseringspolitikk har det nye Sahwa-lederskapet fremmet al-Wasatiyya, en diskurs som vektlegger sameksistens og «den gyldne middelvei» i møte med andre muslimske retninger og religioner, samtidig som man fastholder på egen identitet. På tross av sitt historiske opphav i en strengt puritansk og ekskluderende islamsk retning har kongedømmet dermed gradvis begynt å inkludere andre islamske retninger og stemmer i å bekjempe dagens utfordringer, der radikalisering er blant de fremste. Dette markerer et radikalt teologisk skifte i den saudiske offentlige religiøse diskurs, som vil prege både landet og resten av den muslimske verden framover.

Dette betyr likevel ikke at det ikke gjenstår flere utfordringer. Én av de mest presserende er det halvhjertede forsøket på å inkludere sjiamuslimer i den nasjonale diskursen.

En annen konstant utfordring for den offisielle wahhabismens apolitiske rolle er konsekvensen av å miste legitimitet som følge av deres nære forhold til styresmaktene. Til tross for at regimet var i stand til å ri stormen av under urolighetene som oppsto under den arabiske våren, har kravene om politiske reformer fått gjenklang i befolkningen.

Det er derfor høyst usikkert om den brede befolkningen i lengre tid vil kunne nøye seg med wahhabismens formaning om absolutt lydighet til herskeren, som pris for stabiliteten.

I møte med terrorismens destabiliserende kraft, er det derfor liten tvil om den offisielle wahhabismens ståsted i møte med grupperinger som IS og al-Qa’ida.

Som Ibn Taymiyya, én av salafismens mest anerkjente klassiske lærde, har formulert det, er «seksti år under en tyrann bedre enn én natt under anarki». Denne rettesnoren gjenopplives og aktualiseres i lys av den stadig forverrende situasjonen i nabolandene.

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2015 kl. 13.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk