Lørdag 28. november 2015
Punk og politikk: Aktivister som demonstrerer for å få jentene fra Pussy Riot løslatt. Foto: AFP, Max Nash, NTB Scanpix
Jakten på et «vi»
Inkluderende: Susanne Christensens bok skaper selv det ­­­fellesskapet den har satt seg fore å undersøke.

Anmeldelse

Det er ikke sikkerhetsnåler og hanekammer i fokus i Susanne Christensens «En punkbønn», men punken som en politisk holdning, en attitude å møte verden med. Gjennom essays og intervjuer diskuterer Christensen mulighetene for et agerende «vi», om det er mulig å finne et fellesskap gjennom punkholdningen. Hun forsøker også å finne svar på spørsmål som: Hva er en jente? Hva er en punkejente? Den feministiske undergrunnsbevegelsen Riot Grrrl i USA på 90-tallet og Pussy Riots aktivisme i Russland danner grunnlaget for Christensens tekster og samtaler med blant annet musikerne Ian F. Svenonius og Johanna Fateman, multikunstner Jenny Hval, den danske forfatteren Olga Ravn, og en russisk journalist ved navn Sergej.

Der Riot Grrrl-bevegelsen kjempet en personlig kvinnekamp gjennom musikken, har Pussy Riot nasjonal og internasjonal politikk på agendaen. I USA var punkejentene bedroom artists, soverommet var et trygt startpunkt for kreativ utfoldelse, mens Pussy Riot har blitt til i en tid der avstanden mellom et bedroom og resten av verden er nærmest ikke-eksisterende; Pussy Riot har hatt Internett. De bruker ideen om et band til å demonstrere mot Putins styre. Christensen reiser selv til St. Petersburg og Moskva i et forsøk på å forstå «innenfra». Der Christensen fritt kunne traske inn på The Riot Grrrl Collection på New York University for å få tilgang til håndlagde fanziner og utklipp, må hun i St. Petersburg oppsøke poeter og aktivister for å tilgang til fanziner og sensurert musikk, som i Russlands voksende DIY-punkscene på slutten av 90-tallet ble distribuert fra hånd til hånd.

Fakta

sakprosa

Susanne Christensen

En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika

Forlaget Oktober 2015, 250 sider


Christensen går inn i Frelserkatedralen i Moskva, der Pussy Riot gjorde sin mye omtalte performance i 2012, en performance som skulle gjøre dem til internasjonale kjendiser og få to av de fargerike balaklavaene til å falle. Sammen med sin reisevenn tenner Christensen et lys i kirken og hvisker: «Free Pussy Riot! Free Pussy Riot!» En stille punkbønn, men en protest likevel.

Forfatteren skriver i forordet at hun ikke er «interessert i å gjøre de morsomme tingene som foregår i hodet mitt, eller mitt livs traumer, til utgangspunkt for en tekst, men hvis noe av dette melder seg underveis, kan det få plass.» At digresjonene har meldt seg og dermed fått plass, er en av styrkene ved Christensens prosjekt. Leseren får være med inn i prosessen, der lydutstyr kan gå til helvete og språkbarrieren i Russland kan stå i veien for forståelsen. Hun referer til andre punkikoner og er innom ulike feministiske stemmer, som Judith Butler, og Camilla Collett – en annen «soveromskunstner», som i 1837 sammen med vennen Emilie Diriks utgir det som kan sies å være Norges første grrrlzine, med tittelen ‘Forloren skilpadde’. Christensen plukker delene fra hverandre og studerer dem, setter dem i dialog som for å si: Dette er den samme kampen. En punkbønn i ulike former. Og hva er så denne punkbønnen? Intet mindre enn menneskets kamp for å få være seg selv, uttrykke seg og gjøre opprør mot systemer som føles for trange, til ulike tider, på ulike steder, med de virkemidler den enkeltes samtid måtte ha å by på.


Til tider kan teksten bli gjentakende, når historiske hendelser som forklares i ett essay, forklares om igjen i en senere sammenheng. Noen av tekstene er også hentet fra tidligere publikasjoner, og enkelte ganger preges tekstene av å ha blitt enkeltstående til. Samtidig kan det også leses som noe av det sjenerøse ved utgivelsen – det viktigste er ikke om du digga Bikini Kill eller ei, det er fellesskapets muligheter som studeres, og hva kler en slik tekst bedre enn selv å være inkluderende?

Christensen samtaler også med «the best minds of my generation». Jenny Hval og Christensen kaller seg selv for et band, og e-post-samtalen mellom dem er en personlig og intim utveksling mellom to skrivende som fant et fellesskap i hverandre. Christensen og Hval har til tider samkjørt lesningen sin, av Chris Kraus, Kristin Hersh, Kim Gordon, og det er sistnevntes essays i «Is It My Body?» som diskuteres i samtalen, men også Hvals betraktninger om å skulle tilpasse seg forventningene i musikklivet om å være ordentlig og skikkelig, at det ikke finnes en reell plass til det opprørske lenger. Christensen og Hval tilbyr leseren et innblikk i det fellesskapet de har funnet i hverandre, de byr på det egne svakheter, sin egen selvkritikk. Dét er det sterkeste ved Christensens utgivelse, at forfatterens punkbønn også skal bli leserens. At det i hver eneste tekst skinner gjennom et grunnleggende behov for et agerende, felles «vi», en livsnødvendighet i å tro på det.


Den individualismen punken en gang ønsket å tilby, er langt på vei tatt over av kapitalismen, som nå maner enhver idiot til å skape seg selv. Christensen spør om hun kan få teksten til å trekke pusten i begynnelsen av «En punkbønn», og beskriver deretter sin egen pust: «Det kan neppe kalles et krigsrop, dette er et annet slags rebel yell; […] Lyden av et dypt, langsomt åndedrett, lyden av liv som ikke gir seg, som ikke mister seg selv i panikk, men bare er her, og roper på deg, for at også du skal være her, for at du skal huske å være et liv som ikke gir seg.» Tekstene der Christensen befinner seg i Russland, et land som i 2013 innførte loven som forbyr «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner» overfor barn, der det skeive er en trussel mot «det rene og opprinnelige» Russland og en forbrytelse skulle det driste seg til å trå fram i full offentlighet, viser at det fortsatt er nødvendig med et pussy riot, en punkbønn, hvisket frem foran et alter eller skreket ut i frostrøyk på en stor, rød plass. «En punkbønn» er en viktig påminnelse om en punkattitude vi fortsatt trenger.

bokmagasinet@klassekampen.

Susanne Christensen er fast kritiker i Bokmagasinet. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.



Lørdag 18. februar 2017
Menneskelig: Klisjeen om sterke kvinner får en overhaling i Elena Ferrantes «Svikne dagar».
Lørdag 11. februar 2017
Sammen: Bals leverer et kampskrift for det organiserte arbeidslivet. Men deler av fagbevegelsen og arbeiderklassen har ikke fått plass.
Lørdag 4. februar 2017
Manifest: «I love Dick» er ein total revurdering av livet som kvinne.
Lørdag 28. januar 2017
Radikalisering: Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet.
Lørdag 21. januar 2017
Brev: Wencke Mühleisen skriver med en sjelden grad av oppriktighet.
Lørdag 14. januar 2017
Andre verdenskrig: Med en autentisk historisk ramme tegner Kjersti Ericsson et portrett av et skadeskutt menneske.
Lørdag 7. januar 2017
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.
Lørdag 31. desember 2016
Tore Stubberud skriver i innledningen til sin nye bok om Jacob Nicolai Wilse, at opplysning ikke varer av seg selv, men må påbegynnes hver dag. På nytt. Denne boka inngår i en slik kulturstrategi. Verket fremstår som noe mer enn en tradisjonell...
Lørdag 24. desember 2016
Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser...
Lørdag 17. desember 2016
AnmeldelseLidenskapelige katteelskere simpelthen elsker å fortelle om hvor smarte, særegne og søte de makeløse kjæledyrene deres er. Jeg er selv vokst opp med en rekke katter, men i min familie er det bare én som virkelig teller,...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk