Klassekampen.no
Torsdag 26. november 2015
Hellig krig: De kristne korsfarerne sloss mot de vantro i Guds navn. Her kriger katolske korsfarere mot protestantiske hussiter. illustrasjon fra jena codex, sent 1400-tall
De religiøse tradisjonene trenger en teologisk opprydding.
Skitt og kanel

Jeg hadde planen klar for min spalte der jeg ville reflektere over to klassiske foredrag som Litteraturhuset i Oslo denne høsten har fremført som lørdagsforedrag for fulle saler: Arnulf Øverlands «Kristendommen – den tiende landeplage» fra 1933 og Ole Hallesbys radio-overførte helvetestale fra 1952.

Mens kommunisten Øverland gjorde blodig narr av troen på den gamle mannen i himmelen med skjegg og kjønnsorganer, så skremte teologiprofessor og indremisjonshøvding Hallesby vettet av befolkningen: «Du som ikke er frelst, hvordan våger du å legge deg til å sove i natt. Du kunne jo våkne i Helvete!» Jeg er gammel nok til å huske bruduljene som Hallesbys tale vakte rundt middagsbordene. Det var ikke bare sarte sjeler som ble grepet av angst og depresjon.

Hallesbys teologi var fundert på et gammeltestamentlig gudsbilde der lov og straff sto sentralt, som det hadde gjort i fundamentalistiske bevegelser fra 1800-tallet av. Dette gudsbildet er ennå ikke avgått ved døden i kristne miljøer. Det vekket for eksempel liten begeistring da teologiprofessor Notto Thelle nylig gikk ut offentlig og spurte om det ikke er på tide at konservative og progressive kirkeledere sammen konstaterer at de tradisjonelle forestillingene om evig pine er absurde og ubibelske (Vårt land 26. oktober). Misjonssambandets ledere protesterte straks mot å gi slipp på fortapelsens mulighet ettersom den er belagt i Skriften og begrunner deres misjonsarbeid. Dette utdaterte synet på Bibelen som «Guds klare ord» viser seg som en alvorlig hemsko for humanisering av religionen.

Midt i mine funderinger over den gang og nå kom nye terrorangrep fra IS inn over oss – Paris, Beirut, Nigeria – og frykten bredte seg på ny over en hel verden. Årsakene til terror er sammensatte, men den har også med religion å gjøre. Når slagordet Allah er stor runger over valplassen og en antatt hovedmann bak Paris-massakren poserer med Koranen i hendene, er det vanskelig å bortforklare at dette dreier seg om religiøs ideologi. Da er det ugreit når man fra velmenende hold vil beskytte islam ved å benekte at IS-terroren har noe med religion å gjøre.

Det fins nok av eksempler i Koranen på oppfordring til troende om å ta i bruk vold og drap mot vantro. Krigeren som dør med våpen i hånd, får status som martyr med ekspressbillett til Paradiset.

Det er ikke noe nytt at krigerideologi legitimeres av gudene. IS-krigerne har fellestrekk med vikingtidens krigerelite som raidet Nord-Europas kyster under Odins merke. Erobring, vold og ran på fremmed territorium hørte til den maskuline æreskoden. Den redsel og gru som unge menn nok opplevde på slagmarken, ble døyvet av løftene om et attraktivt etterliv i krigerparadiset Valhall. Kristen middelalder vartet opp med lignende korsfarere, og helgenkulten rommet ikke bare fromme pasifister. Krigerkonger som angivelig falt på slagplassen for Guds sak, kunne oppnå helgenstatus, vår egen Hellig Olav er et eksempel på det.

Terroren som skaker en hel verden, viser hvor nødvendig det er å skille skitt og kanel i religionenes grunnskrifter. Eldgamle tekster speiler samfunns­modeller og menneskesyn som er avleggs i våre dager.

Det haster å ta et teologisk oppgjør med de islamistiske martyrmytene. Å sende unge mennesker ut i jihad med løfte om lønn i himmelen, er et svik fra religiøse ledere i maktposisjoner. Heldigvis er det toneangivende røster i de muslimske miljøene, både her hjemme og ute, som arbeider for et teologisk oppgjør med de voldelige passasjene i Koranen.

Det kan se ut som kirken har det noe lettere enn moskeen med hensyn til teologisk opprydding. Koranen og den islamske tradisjonen gir mer spesifikke rollemodeller for livsførselen, den rommer en eksemplarisk samfunnsmodell, kalifatet, og en gudgitt lov, sharia. Kristendommens Nye Testamentet har ingen av delene. Enkelte tekster opererer riktignok med rester av gammeltestamentlige gudsforestillinger som er knyttet til lov, jus, straff og gjengjeldelse. Viktigere er imidlertid den nye poetiske visjonen av livet som et gudsrike, et fredsrike med feste inne i menneskene. Den nye visjonen for livet setter en kompromissløs omsorg for medmennesket i sentrum. I dette ligger kristendommens siviliserende oppgave, som er å fremme humanitet og menneskeverd.

Men det må altså ryddes, både her og der.

gro.steinsland@iln.uio.no

Lars Gule, Haavar Simon Nilsen, Gro Steinsland, Mohamed Abdi og Gyrid Gunnes skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 27. november 2015 kl. 12.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk