Klassekampen.no
Mandag 23. november 2015
Bare å glede seg: De som har en fast plass i arbeidslivet, kan se fram til julebord­sesongen, skriver Kari Kristensen. Her fra et julebord i 1952. foto: City Light
En liten førjulshilsen fra det kvinnelige prekariatet.
Fulltidsklassefesten

Julebordsesong! Hva gleder dere dere mest til, langt der borte i fellesskapshorisonten, folkens? Termos med firmalogo, Rørosteppe fra de ekstra greie sjefene eller Ipad med inngravert reklame? Ligging med sjefen? Høylytte diskusjoner om lønnsforhøyelse versus seks­timersdag over en lav eller høyhælt lakksko? Lysbilder fra Holmenkollstafetten? For ikke å snakke om diskusjonene rundt «Borgen» da, dere. Eller hva den heter den tv-serien med hun gærne dama som alle diskuterer i kantina. Sjølveste fulltidsklasselivet, mellom den nyeste Knausgård og kortreist ipa.

Kantine, ja. Hvilken fjern opplevelse, som havregrøt før jobb om morgenen. Hvordan står det til med barna, forresten? Hilser fra «Foreningen for kvinnelige spaltister og prekariat med varmt hjerte for abortloven».

Akk og ve, hva vet jeg. Her har jeg ligget med både styreformann og adm.dir. i enkeltpersonforetaket mitt x antall ganger, jeg vinner i vinlotteriet fire dager i uka og venter på at sjefene deres skal betale fakturaen min de dagene dere drikker lønningspils.

Men fra infantilt alvor til alvor. Verden ser et voksende «prekariat» – en klasse som blir omtalt som mennesker av proletær bakgrunn med prekær livssituasjon. Det har også Norge med reverseringa av arbeidsmiljøloven og stadig flere kutt. Gjett hvem den største taperen i denne formen for arbeidslivspolitikk er, da? Jo da, det er kvinnen.


Før var det vanlige arbeidere som kjente på fagforeningsknusing og andre høyreradikale endringer i arbeidslivet, nå rammer dette også «de intellektuelle», altså de mer informerte. Kutt i pressestøtte og infostøtte, med mer til, kaster mange ut i usikkerheten. Nå sist denne uka kom nyheten om at Aller og Dagbladet kutter i 65 årsverk.

Det er ikke nytt, dette fenomenet. Karl Marx’ beskrivende «filleproletariat» er bare blitt en del av masseinformasjons­alderen og rommer flere enn bare underklassen. Kanskje aller mest middelklassens unge, da det er de som tar seg råd til å kaste seg ut i det usikre arbeidslivs ekstremsportaffære.

Med alle de nye midlertidige jobbene som er blitt skapt, har man faktisk klart å skaffe flere kvinner midlertidig arbeid. Samtidig faller flere menn fra samme sosioøkonomiske forhold utenfor som arbeidsledige. Da er det greit å kunne skylde på vaginalstaten og trillegruppene til Audun Lysbakken, selv om man burde spørre seg om ikke den arbeids­ledige mannen og den midlertidige kvinnen kjemper samme kamp mellom gule fagforeninger, uteblivende arbeidsmiljølov og velferdsstat.

Det finnes mange varianter av det prekære. Blant kvinner har trenden ført til en frykt for å mislykkes som har fått den kalde betegnelsen «posedame­syndromet»: Kvinnene frykter at de vil havne på gata hvis noe skjærer seg på jobben, skriver Guy Standing i boka «Prekariatet» (2014). Dermed finner de seg i en råtten tilværelse som arbeidstakere, der de sakte, men sikkert viskes ut av velferdsstaten og kan se lenge etter både pensjon og boliglån.


Standing tar opp årsaker og løsninger til det man kaller den nye vaklende klassen i arbeidslivet, som er skapt av feilslått nyliberal politikk. Det kvinnelige prekariatet tvinges ut i en uutholdelig tilværelse som prostituert, millioner av kvinner verden over. Noen av reell tvang, andre av «finansiell uro», som igjen er økonomisk tvang. Det kvinnelige prekariat har ingen fagforening, velferdsstat eller rettigheter.

Når en tilfeldig bekjent kan fortelle at den største konkurrenten til norske prostituerte på gata nå ikke er nigerianske kvinner, men alenemødre på østkanten som prostituerer seg i frykt for at barna deres skal vokse opp i fattigdom, er det nok ikke langt unna sannheten. Det hadde vært fint å kunne backe opp uttalelsen med statistikk, men dit er vi ikke kommet i forskningen ennå.

Så, nå som dere som sitter trygt innenfor fulltidsklassens rammer, gjør dere klare for firmajulebordet: Når dere har tatt ut de 2000 kronasjene til den prostituerte dere fikk kjøpt etter at både kantinedama og resepsjonisten stakk hjem med oppgulp av Galliano hot shot på glitterkjolen: Hør om hun ikke tilfeldigvis er spaltist, eller «noe innen media».

Nei da, jeg tror ikke dere bruker pengene deres på å kjøpe sex. Men når dere sitter der i fellesskap og skåler, send oss ufrivillige enkeltpersonforetak en tanke. Vi tenker nemlig på dere også. Fordi vi hater dere, hele gjengen ;););).


kristensen.kari@gmail.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kari Kristensen skriver i Klassekampen mandager.


Artikkelen er oppdatert: 24. november 2015 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk