Klassekampen.no
Lørdag 21. november 2015
Dette har ikke vært en enkel uke å forsvare prinsipper i.
På knivseggen

Når jeg skriver dette, er det torsdag 19. november. Om ett døgn skal Høyesterett votere offentlig i min sak mot PST. Når du leser dette er voteringen gjennomført og det er avgjort om PST enten får, eller ikke får, lov til å beslaglegge våre dokumentarfilmopptak av en norsk attenårig islamist på vei mot Syria.

Det er også bare en uke siden terrorangrepet i Paris. Det har ikke vært en enkel uke å forsvare prinsipper i.

I fjor fikk jeg Neshornprisen i Klassekampen. Den prisen har gitt meg styrke hver dag der den står på peisen og minner meg på å trampe hardt i bakken og stå løpet ut. Til tross for at beina mine skjelver.

Etter mang en sorgfri kveld i Paris’ gater rundt Le Petit Cambodge og Bataclan kjenner jeg området såpass godt at de grufulle angrepene gir meg frysninger. Samtidig har filmen vi lager om norske islamister gitt meg en innsikt i et miljø som uttrykker empati med terroristenes angrep. Midt i dette landskapet står jeg mens jeg forsvarer kildevernet.

Jeg skal ikke syte. Det er ikke meg det er synd på her. Parisangrepet kalles krig. Det er ikke den eneste krigen i verden. Tragediene som følger i krig er nær sagt uendelige, hvor enn krigene er.

Jeg føler jeg balanserer på en smal knivsegg. Er det verdifullt nok at jeg ferdigstiller filmen og dermed kan få opplyse det norske folk om islamistenes tankesett – fra innsiden? Ja, mener jeg.

Det er norske myndigheters oppgave å forfølge strafferettslig, og politiet har bedre oversikt over feltet enn det vi har. Jeg må ha tiltro til at politiet klarer å skaffe egne bevis.

Min rolle som dokumentarfilmskaper er å dokumentere og eksponere mekanismene i samfunnet. Vi tjener som samfunn på at alle beholder sine roller – det er stabiliteten og kontrollmekanismene i vårt frie demokrati.

Det finnes teoretisk sett nødrettssituasjoner der mediene må gå til politiet. Enhver borger i Norge har plikt til å informere dersom man får vite om en forestående kriminell handling. Også journalister og filmskapere må bryte kildevernet i slike situasjoner – et ansvar vi tar svært seriøst.

Dette var derimot ikke saken her. Handlingen politiet ville stanse – en reise mot Syria – var allerede stanset 13 timer før PST kom til meg for å beslaglegge opptakene.

Det er andre som må spørre «hvem gjorde hva». Jeg prøver å gi svaret på «hvorfor gjør de det».

Det er viktig å se saken i sitt fulle perspektiv. Av alt vi ikke forstår i Norge – og som vi dermed trenger mer kunnskap om – er islamistenes beveggrunner kanskje noe av det viktigste. Svarene er mer komplekse enn man skulle tro. Det er disse svarene jeg vil forsøke å gi.

Men PSTs beslag har satt filmen i fare for å komme ut – uansett utfall av saken. Beslaget har skremt kildene såpass at de desperat forsøker å komme seg ut av filmen. Dermed får jeg ikke vist hele bildet. Perspektivet vil lide.

Men denne saken er viktigere enn vår film. Dette er snakk om Norges rett til en fri og uavhengig presse – en bærebjelke i vårt frie demokrati. Derfor har jeg kjempet for det prinsipielle i denne saken. Og derfor kjemper jeg for å få publisert filmen i så fullstendig form som mulig.

Jeg krysser fingrene for at når dette leses så vet vi alle at vi har et intakt og styrket kildevern. Og dermed et bedre vernet samfunn.

ulrikimtiaz@gmail.com

Høyesterett voterte i går i Rolfsens favør.

Artikkelen er oppdatert: 24. november 2015 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk