Klassekampen.no
Lørdag 21. november 2015
Pønkejente: Dette er ikke bare en bok for aggressive feminister. Den er skrevet for alle som føler seg mer eller mindre ukomfortable i systemet, sier Susanne Christensen om «En punkbønn». FOTO: MONICA LARSEN VEGSTEIN
Susanne Christensen utforsker pønkens feministiske kraft i ny bok: Politisk pussypønk
I sin nye bok tar Susanne Christensen oss med fra Pussy Riots pønk-aksjoner i Russland til Barbies drømmehus i Berlin.

bøker

– Subkulturer starter som bitte små sosiale bevegelser. Et tiår eller to etterpå kan de ha satt sitt merke på verden.

I sin nye bok «En punkbønn» utforsker kritiker og essayist Susanne Christensen musikk- og protestbevegelser i Russland og Nord-Amerika. I en personlig, springende og dokumentarisk form reflekterer hun over hvordan pønken kan være – og har vært – en fellesskapsbyggende kraft.

– I ekte pønkkultur handler det ikke om å kjøpe seg et image, men om å utøve politikk direkte – gjennom organisering i små fellesskap – og inngripen i symbolske systemer. Å flytte symbolske grenser kan få store reelle konsekvenser, sier Christensen.

Fakta:

Susanne Christensen:

• Norsk-dansk litteraturkritiker og essayist.

• Har skrevet for Klassekampen siden 2003 og vært fast spaltist i Vagant siden 2010.

• Aktuell med boka «En punkbønn» som gis ut denne uka på Forlaget Oktober. Gjennom møter og intervjuer med musikere og aktivister reflekterer hun i boka rundt pønkens feministiske uttrykk.

Kjendifisert fitteopprør

Et pønkband som definitivt har bidratt til å flytte grenser, er russiske Pussy Riot – og det uten å være et ekte band. For Pussy Riot bruker først og fremst ideen om et musikalsk band som et utgangspunkt for aktivisme.

Likevel framstiller vestlige medier dem nærmest som glamorøse «rockestjerner», mener Christensen.

– Etter Pussy Riots aksjon i Frelserkatedralen i Moskva, pønkbønnen, var jentene ikke lenger maskerte. De ble med ett kjendisaktige for Vesten. Det var ansiktene og identiteten deres mediene brydde seg om, sier hun.

Christensen mener de samfunnsmessige sammenhengene rundt Pussy Riots pønkbønn er underkommunisert.

– I boka er jeg mindre interessert i stjernestatusen eller personlighetene til jentene – og mer opptatt av å undersøke gruppa de inngår i som en kunstnerisk bevegelse og som et aktivistisk fellesskap.

Uten å kunne språket reiste Christensen til Russland.

– I boka har jeg kalt meg selv en geriljaessayist, sier Christensen og ler.

Både før og under reisen brukte hun mye tid på å «mestre de russiske omgivelsene», som hun kaller dem.

– Det er en diskrepans mellom de vestlige medienes framstilling av Russland og det som faktisk foregår der. Jeg ville ut av den masse­mediale boblen og var opptatt av selv å oppsøke stedene – ja, åstedene – for de medialiserte begivenhetene. Reisefølget mitt og jeg tok bilder i smug i Frelserkatedralen, bilder som legger seg oppå de bildene som allerede finnes.

Fra Riot Grrrl til Pussy Riot

I boka ser hun Pussy Riot i sammenheng med den såkalte Riot Grrrl-pønken. Riot Grrrl besto tidlig på nittitallet av unge, amerikanske jenter. Musikalsk og politisk skapte de et nytt engasjement for kvinners rettigheter, spesielt ved å rette et kritisk blikk mot den mannsdominerte musikkscenen.

Samtidig er det ulikheter mellom nittitallets pønke­jenter og Pussy Riot.

– De er alle inspirert av en gjør-det-selv-tankegang. I Russland er grobunnen for denne typen aktivitet i utgangspunktet begrenset. Men internett har gjort at Pussy Riot har spredd seg til å bli et globalt fenomen, sier hun.

– Kommunikasjonsteknologien har gjort Pussy Riots prosjekt mer ambisiøst enn en kunne ha sett for seg. Plutselig handler pønkaksjonene mer om internasjonal politikk enn individuell frigjøring.

Occupy Barbie

Hva har dette å si for vest­europeiske feminister i dag? Etter å ha oppsøkt Pussy Riot i Russland og Riot Grrrl i Amerika, tar Christensen oss med til en demonstrasjon i Berlin.

På Alexanderplatz ble det i 2013 reist en rosa og bløtkakeaktig bygning. Dette var «Barbies Dreamhouse Experience», en utstilling som parodierte Barbies «plastisk-fantastiske» syn på hva det vil si å være en jente. Her kunne barn og ungdommer lage virtuelle cupcakes og gå ned catwalken.

– Dette var et utspekulert forsøk på å gripe inn i bildesfæren unge jenter forholder seg til på blogger, Facebook og Instagram. Et slags rosabloggerparadis. Hvilken tolvåring vil vel ikke bli avbildet som om hun var Barbie?

– Men hva har dette med punk å gjøre?

– Demonstrasjonen ble kalt «Occupy Barbie Dreamhouse». Berlin har en av de mest effektive protestkulturene i verden, og denne gangen handlet det om å vise unge jenter at de ikke trenger å la livsvalgene sine bli diktert av multinasjonale konserner. I Russland er det staten som dikterer, i Vesten er det kommersielle firmaer. Motstanden, pønkånden, er den samme.

juliee@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. november 2015 kl. 10.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk