Lørdag 21. november 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Slutt å be meg om å ta avstand fra hendelser jeg ikke er ansvarlig for.
Ingen avstandstaking

I forrige uke skapte en firmenning furore blant slektninger på Facebook. «Muslimer, slutt å sprenge mennesker i luften», skrev hun opprørt. «Det spiller ingen rolle om det er ordentlige muslimer eller ‘falske' muslimer som står bak, statistikken lyver ikke: 99 prosent av terroristene i verden er muslimer!»

Amerikanske, kanadiske, svenske, britiske og nederlandske kusiner, fettere, tanter og onkler svarte henne krast. Terroristenes første og største ofre er muslimer, skrev en onkel. Dette handler hverken om islam eller muslimer, skrev en ung kusine. Andre svarte med saklige og usaklige variasjoner av «kødder du nå?». Selv ble jeg mest overrasket over at en slektning uttrykte et sentiment jeg først og fremst forbinder med muslimfiendtlige kommentarfelt.

Jeg tenkte på min firmenning da jeg nylig så en videosnutt fra CNN. I snutten blir talspersonen for den franske organisasjonen Collective Against Islamophobia in France intervjuet.

«Hvorfor visste ikke det muslimske miljøet om disse mennenes planer?» spør det ene nyhetsankeret. «Dette var en stor terrorplan som utvilsomt var kjent blant noen muslimer i det muslimske miljøet i Frankrike. Hvorfor sto ingen opp for å angi dem?»

Den perplekse talspersonen protesterer og forsøker å forklare at radikalisering ikke foregår åpenlyst i moskéer og av imamer. At terroristene ikke var alminnelige franske muslimer. At det strengt tatt ikke finnes et enkelt muslimsk miljø der alle fører oppsyn med hverandre. Nyhetsankeret gjentar de samme spørsmålene og konkluderer matt at han fortsatt ikke har sett det fransk-muslimske miljøet fordømme angrepet. «The word responsibility comes to mind», sier han til slutt.

 

Felles for min kusines reaksjon og spørsmålene fremsatt av intervjuerne er en idé om at verdens muslimer er særlig ansvarlige for terroraksjoner utført av trosfeller. Denne ideen var fremtredende de første årene etter 11. september. Da ble selv jeg, stammende og tidlig i tenårene, klasserommets representant for over en milliard muslimer. Det verste var ikke å bli spurt om islam oppfordret til terror. Det verste var når klassekamerater, sågar voksne, så meg rett inn i øynene og spurte: Hva synes du om det som har skjedd?

Implikasjonen var at jeg, kanskje ikke helt og holdent, men i hvert fall litt, i en liten krok av mitt hjerte, sympatiserte med menneskene som fløy inn i tvillingtårnene eller sprengte t-banevogner i London. Det var ikke selvsagt at min reaksjon var identisk med spørsmålsstillerens. Nettopp fordi få har tatt for gitt at en gjennomsnittlig muslim, som ethvert annet empatisk menneske, tar avstand fra vold og terror, har muslimer blitt nødt til å ta avstand offentlig. Det er altså ikke tilstrekkelig at muslimer uttrykker sorg eller kondolerer, de må ta avstand.

 

Jeg har tidligere vært en av dem som tar avstand. For noen år siden hadde jeg sikkert kastet meg på den digitale kampanjen #jegtaravstand, som ble initiert av norsk-muslimske Laial Janet Ayoubi etter terroraksjonen. Jeg hadde antakeligvis applaudert Islamsk Råd Norges raske fordømmelse av terrorhandlingene i Paris. Nå slår det meg at der preses i Bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, på vegne av folkekirken kan mane til bønn og ettertanke, må min moské fordømme. Hvorfor det?

Det bor anslagsvis 1,6 milliarder muslimer på kloden. I senere tid har ti terrororganisasjoner, blant annet afghansk og pakistansk Taliban, Boko Haram, al-Qa'ida, al-Shabaab og IS, utmerket seg som «muslimer som sprenger mennesker i luften». Deres manntall utgjør knapt en promille av verdens muslimer. Ikke be meg ta avstand fra handlinger jeg ikke er ansvarlig for.

Mitt ansvar er å kjempe mot dem som bruker min Gud, min profet og min hellige bok til å rettferdiggjøre massedrap. Den kampen blir vanskeligere når jeg også må bevise min menneskelighet.

 

Det finnes dem som hevder at muslimsk avstandstaking er viktig ettersom muslimsk terrorisme er et religiøst problem. Jeg er enig i at terroren også har en religiøs komponent. Ikke fordi «de er drevet av en politisk ideologi, en ideologi rotfestet i islam: i Koranen og profeten Muhammads liv og lære», slik den profilerte islam-kritikeren Ayaan Hirsi Ali hevder. Men fordi islam, i likhet med alle andre religioner, omfatter et mangfold av retninger og mennesker som forstår, bruker og misbruker Gud etter eget forgodtbefinnende.

warsan.ismail@gmail.com

 

Skribentene Karin Moe, Bent Sofus Tranøy, Brit Bildøen, Tommy Sørbø og Warsan Ismail analyserer og kommenterer dagsaktuelle temaer og politiske fenomener lørdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 21. november 2015 kl. 14.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk