Klassekampen.no
Tirsdag 17. november 2015
Quick fix: Etiske retningslinjer i bedrifter gjør at synlige problemer, som helsefarlige lokaler, utbedres, mens andre arbeidsvilkår forblir like dårlige, skriver Emil Boss. Her fra en klesfabrikk i Bangladesh. Foto: NYU Stern BHR, flickr
Etiske retningslinjer er god forretning for selskaper. Men hjelper det arbeiderne i fattige land?
Kampen om ansvaret

Nesten alle store svenske bedrifter har såkalte etiske retningslinjer for sine underleverandører. På hjemmesider og i reklamebrosjyrer lover multinasjonale kjemper som Ikea, H&M og Atlas Copco at bedriftens tjenester og varer har blitt produsert under akseptable arbeidsforhold. Det høres bra ut. Det demper uroen for at bokhyllen, genseren eller drillen jeg kjøper, har blitt produsert gjennom utbytting av arbeidere i et fattig land.

Men hvor kommer den plutselige velviljen fra? Kapitalismens utbytting av arbeidskraft i tredje verden er jo ikke noe nytt. Og holder retningslinjene det de lover?

I 1997 viste SVT dokumentaren «Senaste mode – men till vilket pris», som satte søkelys på barnearbeid og 14 timers arbeidsdager på fabrikkene til H&M i Kina og på Filippinene. Selskapet møtte kritikken ved å utforme en arbeidsnorm som skulle følges i fabrikkene rundt om i hele verden. Snart gjorde KappAhl, Indiska og Lindex det samme. De svenske klesbedriftenes retningslinjer ble startskuddet for en bølge av såkalt «samfunnskapitalisme» som nå formelig har eksplodert, ikke bare i Sverige, men i hele den vestlige verden.

Under samlebetegnelsen CSR (Corporate Social Responsibility) har det oppstått en slags «ansvarsindustri» hvor det stadig dannes nye bedrifter som har etiske retningslinjer som spesialitet. Noen av bedriftene lever av å følge opp retningslinjene, noen tilbyr CSR-konsulenter, og noen formidler det siste fra «CSR-verden» via spesielle CSR-magasiner. Alt fra små butikkjeder til Skanska ser ut til å være opptatt av dette. Men hvorfor er CSR i vinden akkurat nå?

Globaliseringen skaper et voksende demokratiproblem. De multinasjonale selskapene fortsetter å ekspandere, og omtrent en tredjedel av verdenshandelen er i dag handel mellom ulike deler av slike selskaper. De 500 største selskapene står for om lag 80 prosent av verdens utenlandsinvesteringer. Hovedkontorene i noen selskaper har i dag innflytelse over den økonomiske og politiske utviklingen i hele land. Bortsett fra det problematiske i at bedriftsledere får makt over folkevalgte forsamlinger, er det naturligvis moralsk tvilsomt at storbedrifter vinner fram på markeder i EU, USA og Japan fordi den ekstreme fattigdommen i den tredje verden gjør at arbeidskraft kan kjøpes til stuntpris.

Både folkebevegelser og fagforeninger har bitt seg merke i denne utviklingen. De to siste tiårene har vi sett massive protester mot det globale markedsliberale prosjektet. Det har kommet krav om innflytelse nedenfra, blant annet at storbedriftene skal tegne rammeavtaler med globale faglige allianser. Da H&M innførte sine retningslinjer, var det et tydelig behov for å gjendrive kritikken som truet bedriftens varemerke. På samme måte kan man tolke boomen av retningslinjer som storbedriftenes svar på protestene mot deres voksende makt.

CSR-trenden på den ene siden og krav om globale rammeavtaler på den andre – hvem skal eie problemet med globaliseringens herjinger? Kritikken skaper sterke incitamenter for endring. Men det store spørsmålet er hvem som kommer sterkere ut av den – storbedriftenes hovedkontorer eller arbeiderne ved fabrikkene i Afrika, Asia, Sør-Amerika?

Fra et bedriftsperspektiv er retningslinjene god forretning. De gjør det mulig å gjendrive kritikken og samtidig styrke sin egen posisjon overfor både fagforeninger og folkevalgte regjeringer i fattige land. I stedet for faglige avtaler eller nasjonal lovgivning blir det bedriftenes egne normer som styrer arbeidsvilkårene.

Internasjonal forskning viser at slike retningslinjer forbedrer arbeidsvilkår som er enkle å få øye på (og som altså ser ille ut på bilder). Helsefarlige lokaler og farlige maskiner erstattes av velstelte fabrikkgulv og mer fokus på sikkerhet. Men de har ingen effekt på verken lønninger, faglig organisering eller vern mot diskriminering og trakassering. Den største framgangen med å forbedre arbeidsvilkår finner man i ulike initiativer med flere parter, for eksempel globale rammeavtaler, der arbeiderne faktisk inkluderes i prosessen.

Min arbeidsgiver, Systembolaget, bruker retningslinjer som gir kundene inntrykk at alle viner produseres under verdige vilkår. For noen år siden hadde jeg praksis i en fagforening for landarbeidere i Sør-Afrika og bodde med arbeidere på en vingård. Når jeg går langs hylla med sørafrikanske viner på jobb, tenker jeg noen ganger på en replikk fra en av drueplukkerne.

Minimumslønnen på vingårdene er ikke nok til å skaffe fullgod mat, og han fikk spørsmålet: Hvordan overlever dere da? Han svarte: Det gjør vi ikke. Vi dør unge.

emil.boss@sac.se

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 19. november 2015 kl. 11.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk