Mandag 16. november 2015
Minnes: Utblåste lys og en plakat som minnes terrorofre i Paris, Bagdad og Beirut i Detroit-forstaden Dearborn, som har høyest andel muslimer i USA. foto: Reuters
Terroren vil splitte. I stedet må vi jobbe hardere for å inkludere alle nordmenn i det norske.
Våre unger

Terroren har rammet igjen. Unge menn har gått gjennom sentrum av Paris og skutt inn i restauranter og et konsertlokale. I skrivende stund er 129 døde, men tallet kan øke. Gjerningsmennene har sprengt seg selv, og franske myndigheter jobber nå intenst med å identifisere dem. Gradvis i dagene og ukene som kommer vil biter av puslespillet settes sammen, slik at vi kan forstå mer av bakgrunnen for disse grusomme gjerningene. For etter at ofrene er kjørt bort, gatene vasket og restaurantene gjenåpnet begynner jobben med å forstå hva som har hendt. Hvordan skal vi forstå Paris? Er aksjonen planlagt og organisert av Den islamske staten (IS)? Eller er den nok et uttrykk for segregering og radikalisering i Frankrikes forsteder? Kanskje er det begge, og hvordan er i så fall denne sammenhengen?

Angrepet er ikke typisk for IS. Aktivitetene til gruppa er for det meste sentrert rundt Nord-Afrika og Midtøsten – det den anser som kjerneområdet til Kalifatet. Imidlertid har det vært flere angrep som kan knyttes til IS i Europa det siste året, som likvideringene i redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo og en koscherbutikk i Paris januar. Angrepet i februar mot Krudttønden i København, hvor kunstneren Lars Vilks deltok på et debattmøte, kan også knyttes til IS. Imidlertid er begge disse hendelsene også eksempler på at unge med innvandrerbakgrunn, født og oppvokst i Europa, lar seg inspirere av IS sitt fiendebilde og organisasjonens brutale metoder. Men aksjonene – utvelgelse av mål, anskaffelse av våpen, gjennomføring – står de etter alt å dømme for selv.

Det forekommer at IS står for planlegging av angrep i Europa, men disse har for det meste blitt avverget. Det er for det meste denne hybriden av lokale ekstremister med IS-sympatier som er det vanlige. Men profesjonaliteten i fredagens angrep i Paris, samt at terroristene var så godt utstyrt, tilsier at de kan ha hatt en større aktør bak seg.

Bakgrunnen til den første av de identifiserte terroristene tilsier likevel at denne massakren også har et tilsnitt av fransk forstadsproblematikk. Det skal dreie seg om en småkriminell 29-åring med arabiskklingende navn fra Paris-forstaden Courcouronnes. Etter Charlie Hebdo-angrepet ble det skrevet mange spaltemeter om disse forstedene. En gang sto kommunist- og sosialistpartiene sterkt her, og arbeiderklassen som utgjorde innbyggerne var med i fagforeninger og andre organisasjoner. I dag er det arbeidsledighet, vold og manglende framtidshåp som preger høyblokkbebyggelsen. Det gjenværende organisasjonslivet består i dag i hovedsak av moskeer, og i avindustrialiseringens kjølvann har segregeringen skutt fart. For bare noen uker siden markerte Frankrike at det var ti år siden opptøyene i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois, som varte i tre uker og førte til over 3000 arrestasjoner. Oppsummeringene av hendelsene den gang kommer for det meste til samme konklusjon: Lite har skjedd.

Mange av dem som vokser opp i de franske forstedene føler seg ikke som del av det sekulære, franske vi-et. I stedet finner de en tilhørighet og identitet i det muslimske, og noen også i IS sin brutale retorikk. Opp mot tusen franskmenn har dratt som fremmedkrigere til Syria. Og en del gjennomfører voldshandlinger i IS sitt navn i Frankrike, som angrep mot jøder.

Norge har så langt vært spart for islamsk terror, men mange unge har tatt veien til Syria for å kjempe for IS sitt selvproklamerte kalifat. Også her står slaget om hvordan vi skal skape et inkluderende samfunn som kan demme opp for at mennesker tilslutter seg voldelig ekstremisme. Fredagens hendelser er i så måte en vekker, kanskje særlig fordi de i norsk offentlighet overskygger et mer typisk IS-scenario: selvmordsbombene som drepte 44 mennesker i Beirut i Libanon bare ett døgn tidligere. I Beirut skal en norsk statsborger ha mistet livet. Og hvis VGs opplysninger er riktige, skal det dreie seg om en 39 år gammel familiefar som i årevis har jobbet vegg i vegg med mitt barns lokale grunnskole i Oslo. Jeg har syklet forbi ham hver dag. Han var norsk statsborger. Han var et av det norske samfunnets barn, men de blodige hendelsene i Beirut nevnes ikke engang på regjeringens nettside.

På Facebook vekker dette harme. Nærmere 20.000 har i skrivende stund delt statusoppdateringen til libanesiske Hassan Jalloul, som spør hvorfor Facebook lar brukerne få ikle seg det franske flagget i solidaritet med ofrene i Paris, men ikke har en liknende mulighet for å vise støtte til Beirut og libanesere.

Nærhet har denne funksjonen: Vi engasjerer oss emosjonelt i dem vi har rundt oss eller kjenner oss igjen i. Frankrike er geografisk og politisk nærmere Norge. Samtidig er det i Beirut en norsk familie som er direkte rammet, mens det ikke er meldt om norske offer i Paris. Dette opprører naturlig nok nordmenn som identifiserer seg med offeret i Libanon, folk med navn fra andre steder av verden, som kanskje opplever det som vanskelig å bli akseptert fullt ut som norsk. Den norske rapgruppa Karpe Diem synger om akkurat disse mekanismene i sine nye låter – om hvordan bakgrunn og hudfarge utgjør tilsynelatende uoverstigelige hinder for å bli godtatt som nordmann.

Norge har en stor og viktig jobb å gjøre, skal alle våre innbyggere føle seg respektert og verdsatt. Dette blir enda viktigere i årene som kommer, når det nå ankommer flere asylsøkere enn på mange år. Det står to diskusjoner om flyktningbølgen i norsk offentlighet i disse dager: Hvordan begrense den. Og hvordan skape god integrering. Problemet er at den første kan ødelegge for den siste, ved at asylsøkere må leve under dårlige kår og med manglende rettigheter i årevis for å avskrekke andre fra å komme. Som samfunn er vårt vern mot vold at vi skaper gode relasjoner mennesker imellom og unngår segregering og utenforskap. Det kan vi gjøre hvis vi ser på alle våre borgere som «våre unger», som den amerikanske statsviteren Robert D. Putnam formulerte det under sitt Oslo-besøk i forrige uke. Dette er utfordringen i et delt Europa. Og det er den store utfordringen Norge står ovenfor i tida som kommer. Hva må til for at vi skal tenke på alle som lever i Norge som våre unger?

mari.skurdal@klassekampen.no

Mandag 24. september 2018
• Den svenske valgthrilleren ruller videre. I de to ukene som har gått siden det jevne valgresultatet 9.september ble klart, har alle de svenske partiene kjempet om å vinne gjennom med sin tolkning av hvem som egentlig ble valgets vinnere.
Lørdag 22. september 2018
• Torsdag kveld var det bydd til fest i Folkets Hus i industribygda Sauda i Rogaland. Det tradisjonsrike huset, som salige Frank Aarebrot døypte «arbeiderbevegelsens stavkirke», har vorte pussa opp av...
Fredag 21. september 2018
• Nordmenn liker å se på landet sitt som et egalitært land med små forskjeller. Det har vi gjort så lenge at vi har vent oss til det, uavhengig av hva statistikken viser. Forestillingen har også blitt dyrket på høyresida i norsk politikk, som...
Torsdag 20. september 2018
• I en kortleder mandag gjengir Dagens Næringsliv et regnestykke Finansdepartementet har gjort på vegne av Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde om hvor mye penger Norge ville spart med sykefravær på svensk nivå. Svaret er ti milliarder. «Helt...
Onsdag 19. september 2018
• Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan ble mandag enige om å opprette en demilitarisert sone på 15 til 25 kilometer mellom syriske styrker og Idlib-provinsen i det nordvestlige Syria. Regjerings­styrkene har nå gjenerobret to tredeler av...
Tirsdag 18. september 2018
• Mer enn hvert fjerde barn i Norge, 27 prosent, er ikke med på organiserte fritidsaktiviteter. Det er en økning på 7 prosentpoeng på fem år, viser en undersøkelse Ipsos har gjennomført på vegne av DNB, gjengitt i blant annet Vårt Land i...
Mandag 17. september 2018
• Lørdag var det ti år siden den amerikanske banken Lehman Brothers gikk under i historiens største konkurs. Hendelsen har blitt selve symbolet på finanskrisa som rammet verden hardt i årene etter 2008. Krisa startet i de store...
Lørdag 15. september 2018
• «Dette betyr slutten for internettet slik vi kjenner det», tvitret Fredrick Federley, medlem av Europaparlamentet for det svenske Centerpartiet denne uka. Onsdag vedtok EU-parlamentet et direktiv om opphavsrett som skal sikre at...
Fredag 14. september 2018
• Tidligere SV-leder og nåværende direktør for FNs klimaprogram Erik Solheim opplever turbulens om dagen. FNs internrevisjon ber ham betale tilbake deler av pengene han har brukt på reiser de siste to årene. På 660 dager som FNs klimasjef...
Torsdag 13. september 2018
• Toppledere i Utdanningsetaten i Oslo har levert inn et varsel mot sittende byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen gjennom Oslo kommunes sentrale varslerordning. Det framgår i en artikkel i Aftenposten i går, hvor varslerne...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk