Mandag 16. november 2015
Minnes: Utblåste lys og en plakat som minnes terrorofre i Paris, Bagdad og Beirut i Detroit-forstaden Dearborn, som har høyest andel muslimer i USA. foto: Reuters
Terroren vil splitte. I stedet må vi jobbe hardere for å inkludere alle nordmenn i det norske.
Våre unger

Terroren har rammet igjen. Unge menn har gått gjennom sentrum av Paris og skutt inn i restauranter og et konsertlokale. I skrivende stund er 129 døde, men tallet kan øke. Gjerningsmennene har sprengt seg selv, og franske myndigheter jobber nå intenst med å identifisere dem. Gradvis i dagene og ukene som kommer vil biter av puslespillet settes sammen, slik at vi kan forstå mer av bakgrunnen for disse grusomme gjerningene. For etter at ofrene er kjørt bort, gatene vasket og restaurantene gjenåpnet begynner jobben med å forstå hva som har hendt. Hvordan skal vi forstå Paris? Er aksjonen planlagt og organisert av Den islamske staten (IS)? Eller er den nok et uttrykk for segregering og radikalisering i Frankrikes forsteder? Kanskje er det begge, og hvordan er i så fall denne sammenhengen?

Angrepet er ikke typisk for IS. Aktivitetene til gruppa er for det meste sentrert rundt Nord-Afrika og Midtøsten – det den anser som kjerneområdet til Kalifatet. Imidlertid har det vært flere angrep som kan knyttes til IS i Europa det siste året, som likvideringene i redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo og en koscherbutikk i Paris januar. Angrepet i februar mot Krudttønden i København, hvor kunstneren Lars Vilks deltok på et debattmøte, kan også knyttes til IS. Imidlertid er begge disse hendelsene også eksempler på at unge med innvandrerbakgrunn, født og oppvokst i Europa, lar seg inspirere av IS sitt fiendebilde og organisasjonens brutale metoder. Men aksjonene – utvelgelse av mål, anskaffelse av våpen, gjennomføring – står de etter alt å dømme for selv.

Det forekommer at IS står for planlegging av angrep i Europa, men disse har for det meste blitt avverget. Det er for det meste denne hybriden av lokale ekstremister med IS-sympatier som er det vanlige. Men profesjonaliteten i fredagens angrep i Paris, samt at terroristene var så godt utstyrt, tilsier at de kan ha hatt en større aktør bak seg.

Bakgrunnen til den første av de identifiserte terroristene tilsier likevel at denne massakren også har et tilsnitt av fransk forstadsproblematikk. Det skal dreie seg om en småkriminell 29-åring med arabiskklingende navn fra Paris-forstaden Courcouronnes. Etter Charlie Hebdo-angrepet ble det skrevet mange spaltemeter om disse forstedene. En gang sto kommunist- og sosialistpartiene sterkt her, og arbeiderklassen som utgjorde innbyggerne var med i fagforeninger og andre organisasjoner. I dag er det arbeidsledighet, vold og manglende framtidshåp som preger høyblokkbebyggelsen. Det gjenværende organisasjonslivet består i dag i hovedsak av moskeer, og i avindustrialiseringens kjølvann har segregeringen skutt fart. For bare noen uker siden markerte Frankrike at det var ti år siden opptøyene i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois, som varte i tre uker og førte til over 3000 arrestasjoner. Oppsummeringene av hendelsene den gang kommer for det meste til samme konklusjon: Lite har skjedd.

Mange av dem som vokser opp i de franske forstedene føler seg ikke som del av det sekulære, franske vi-et. I stedet finner de en tilhørighet og identitet i det muslimske, og noen også i IS sin brutale retorikk. Opp mot tusen franskmenn har dratt som fremmedkrigere til Syria. Og en del gjennomfører voldshandlinger i IS sitt navn i Frankrike, som angrep mot jøder.

Norge har så langt vært spart for islamsk terror, men mange unge har tatt veien til Syria for å kjempe for IS sitt selvproklamerte kalifat. Også her står slaget om hvordan vi skal skape et inkluderende samfunn som kan demme opp for at mennesker tilslutter seg voldelig ekstremisme. Fredagens hendelser er i så måte en vekker, kanskje særlig fordi de i norsk offentlighet overskygger et mer typisk IS-scenario: selvmordsbombene som drepte 44 mennesker i Beirut i Libanon bare ett døgn tidligere. I Beirut skal en norsk statsborger ha mistet livet. Og hvis VGs opplysninger er riktige, skal det dreie seg om en 39 år gammel familiefar som i årevis har jobbet vegg i vegg med mitt barns lokale grunnskole i Oslo. Jeg har syklet forbi ham hver dag. Han var norsk statsborger. Han var et av det norske samfunnets barn, men de blodige hendelsene i Beirut nevnes ikke engang på regjeringens nettside.

På Facebook vekker dette harme. Nærmere 20.000 har i skrivende stund delt statusoppdateringen til libanesiske Hassan Jalloul, som spør hvorfor Facebook lar brukerne få ikle seg det franske flagget i solidaritet med ofrene i Paris, men ikke har en liknende mulighet for å vise støtte til Beirut og libanesere.

Nærhet har denne funksjonen: Vi engasjerer oss emosjonelt i dem vi har rundt oss eller kjenner oss igjen i. Frankrike er geografisk og politisk nærmere Norge. Samtidig er det i Beirut en norsk familie som er direkte rammet, mens det ikke er meldt om norske offer i Paris. Dette opprører naturlig nok nordmenn som identifiserer seg med offeret i Libanon, folk med navn fra andre steder av verden, som kanskje opplever det som vanskelig å bli akseptert fullt ut som norsk. Den norske rapgruppa Karpe Diem synger om akkurat disse mekanismene i sine nye låter – om hvordan bakgrunn og hudfarge utgjør tilsynelatende uoverstigelige hinder for å bli godtatt som nordmann.

Norge har en stor og viktig jobb å gjøre, skal alle våre innbyggere føle seg respektert og verdsatt. Dette blir enda viktigere i årene som kommer, når det nå ankommer flere asylsøkere enn på mange år. Det står to diskusjoner om flyktningbølgen i norsk offentlighet i disse dager: Hvordan begrense den. Og hvordan skape god integrering. Problemet er at den første kan ødelegge for den siste, ved at asylsøkere må leve under dårlige kår og med manglende rettigheter i årevis for å avskrekke andre fra å komme. Som samfunn er vårt vern mot vold at vi skaper gode relasjoner mennesker imellom og unngår segregering og utenforskap. Det kan vi gjøre hvis vi ser på alle våre borgere som «våre unger», som den amerikanske statsviteren Robert D. Putnam formulerte det under sitt Oslo-besøk i forrige uke. Dette er utfordringen i et delt Europa. Og det er den store utfordringen Norge står ovenfor i tida som kommer. Hva må til for at vi skal tenke på alle som lever i Norge som våre unger?

mari.skurdal@klassekampen.no

Tirsdag 16. januar 2018
Sps Trygve Slagsvold Vedum har sagt at de tre samarbeidspartiene, Venstre, Høyre og Frp, får fram det verste hos hverandre. Det er kanskje ikke helt presist, men når det kommer til sentralisering, kommersialisering av...
Mandag 15. januar 2018
• Mange medlemmer i politiske ungdomspartier er svært unge, og flere ungdomspartier har ingen nedre aldersgrense. Er du under 15 år, må foreldrene akseptere medlemskapet, men etter fylte 15 bestemmer ungdommene selv. Det er derfor på sin...
Lørdag 13. januar 2018
• Nå raser det inn med nye saker om uakseptabel oppførsel i kjølvannet av #metoo-kampanjen. I går trakk en fylkesordfører i Hedmark fra Senterpartiet seg, Frps parlamentariske nestleder har gjort det samme, og en framtredende politiker i...
Fredag 12. januar 2018
• Stortingets høring om Christine Meyers avgang som SSB-direktør ble avholdt onsdag, og med det bør saken være avsluttet. Finansdepartementet bør likevel trekke noen lærdommer av hvordan styringsdialogen har fungert. Finansminister Siv...
Torsdag 11. januar 2018
• VG hadde i går en gjennomgang av hvilke sykehus i Norge som gir hjerneinnfarktrammede raskest hjelp, basert på 2016-rapporten fra Norsk hjerneslagregister. Ved slag er det som kjent av svært stor betydning at pasientene kommer raskest...
Onsdag 10. januar 2018
• I dag er det duket for høring om Statistisk sentralbyrå (SSB) på Stortinget. Aftenpostens Trine Eilertsen skriver i den forbindelse at dette handler om uavhengigheten til den nasjonale statistikkprodusenten. Espen Søbye, som selv er ansatt...
Tirsdag 9. januar 2018
• Så var det altså ikke bare navnet – OsloMet – det handlet om når Høgskolen i Oslo og Akershus nå får universitetsstatus, men om en mer dyptgripende engelskspråklig vending. I dagens avis går det fram at rektor Curt Rice ikke lenger vil...
Mandag 8. januar 2018
• Utsendinger fra Nord-Korea og Sør-Korea skal i morgen møtes til høynivåsamtaler for første gang på over to år. Møtet skjer i grensebyen Panmunjom og skal handle om OL som arrangeres i Sør-Korea i februar, samt andre temaer. I sin...
Lørdag 6. januar 2018
• Greenpeace og Natur og Ungdom tapte rettssaken mot staten om 23. konsesjonsrunde for oljeleting i Barentshavet var i strid med Grunnloven. Samtidig avviste Oslo tingrett statens primære påstand om at første ledd i §112 i Grunnloven, den...
Fredag 5. januar 2018
• I Eftas overvåkingsorgan, Esa, sitter det 60 folk som nærmest har til hovedoppgave å overvåke Norge og sørge for EU-tilpasning og liberalisering. Arbeidet overfor Norge drives betydelig mer iherdig enn det som foregår i EU-området for...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk