Klassekampen.no
Lørdag 14. november 2015
Riv gjerdene! For fattige mennesker betyr grenser full stopp. Men samfunnet kommer ikke til å kollapse om vi åpner opp, skriver forfatteren. Her fra grensa mellom Serbia og Ungarn. Foto: ARMEND NIMANI, AFp Photo/NTB SCanpix
Det koster oss milliarder å holde flyktningene ute. Hva om vi heller brukte pengene på å integrere dem?
Regnestykket ingen vil ta

Kronikk

I vår tid er det så vanlig å måle hverandres verdi i kroner og øre, at regjeringen leverer et flyktningregnskap med den største selvfølge. Og få tør stille spørsmål ved hele ideen om et slikt regnskap, for da kan man bli beskyldt for ikke å tørre å ta Debatten. Men i iveren over å ville ta akkurat denne debatten, blir det ikke mye tid igjen til å ta andre debatter, som er like viktige.

Det regnskapet ingen tør å ta, er kostnadene ved dagens strenge grensepolitikk. De menneskelige kostnadene ser vi allerede i den daglige tragedien i Middelhavet og på greske øyer, ved grensestasjoner, togstasjoner og i parker og på jorder nedover i Europa. Hva vil disse traumene koste oss i fremtiden? Hva slags økonomisk underverden kan oppstå blant folk som ikke har noe annet sted å være, enn under overflaten hos oss?

Flyktninger går ikke opp i røyk og forsvinner, selv om vi stenger dem ute. Men det er denne tankegangen som ligger under mange av flyktningdebattene og avskrekkingspolitikken rettet mot folk på flukt på vei hitover.

En FN-rapport viser at antallet fordrevne i verden nå, 60 millioner, er det høyeste siden vi begynte å registrere mennesker på flukt. Rapporten heter betegnende nok «World at War», bare for å gi det inn med teskje: Folk på flukt flykter fra noe. De kommer ikke fordi de vil, de kommer fordi de må. Da må vi rett og slett hjelpe, koste hva det koste vil. Kanskje prisen for dagens strenghet kan bli dyrere enn det motsatte?

Samtidig som denne hjerteskjærende krisen pågår og europeiske stater teller hvor mye dette vil koste dem, bruker de samme statene rekordmye penger på grensekontroll. EUs grensekontrollbyrå, Frontex, der Norge deltar med både personell og penger, har ifølge en artikkel i DN Magasinet 4. september budsjettert med 7,1 milliarder kroner på ti år. Eurosur, et høyteknologisk overvåkingssystem som outsources til private: 3,1 milliarder. Hardwareutstyr til grensekontroll: 2,8 milliarder. Forskning på grensekontroll: 2 milliarder. EU og EØS-land har brukt svimlende 104 milliarder på å deportere folk ut av Europa siden 2000. Og mange av dem som ble sendt ut, er for lengst på flukt igjen, og mange av dem er tilbake nettopp i Europa.

Det er ikke rart byråkratiet vokser og koster oss vanlige folk mange skattepenger, når folk skal vurderes på detaljnivå om de er verdige opphold i landet. Er landet du kommer fra brutalt nok? Har hun lidd nok i fengselet, er hjembyen hans bombet nok sønder og sammen, trenger barnet sin mor i Norge eller kan de leve godt nok med Skype? Slikt koster å vurdere, det også, menneskelig og økonomisk. Kanskje også moralsk? Kunne Europa brukt summene som i dag brukes på grensekontroll, på i stedet å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Markedssystemet vi lever i sliter med et vedvarende paradoks: Mennesker skal holdes ute, men når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som mulig. For hundre år siden fantes ikke grensekontroller. De kom sammen med nasjonalstatenes vekst. For oss i den rike delen av verden gjør ikke dette så mye: vi reiser stort sett dit vi vil uansett. Men for fattige mennesker betyr grenser full stopp. Om disse skal nektes utreise eller innreise, er det vi heldige som bestemmer over i dagens visumordning. Hvorfor mener vi det er rettferdig? Eller realistisk, fornuftig og moderne? Hvorfor kan vi ikke bare åpne grensene for folk flest?

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satt slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett ville bety. Men akkurat som at det er absurd å tenke seg at man burde beholdt slavedrift av hensyn til velferden til britiske unger, burde vi ikke i dag tenke på dette: Kan vi leve med en velferdsstat fundert på nødvendigheten av en grensekontroll som bare i år har sendt over 3000 i døden i Middelhavet? Britene overlevde slutten på slaveriet. Vi klarte oss – også på grunn av – kvinners inntog i arbeidslivet. Vi kan fint overleve en større innvandring uten å gå til grunne. Slavene ble frie mennesker, kvinnene også, hva med å la flyktningen og innvandreren bli det samme?

En million flyktninger til Europa vil bare utgjøre 0,2 prosent av befolkningen. Det er ingenting ved dette tallet som gjør meg redd for at noe er «ute av kontroll». I dag finnes knapt den nasjon som ikke har et mangfold av kulturer og religioner i seg. Alle tanker om nasjoners «renhet» er både uriktige og skremmende, tanker om assimilering likedan.

Det skal ikke finnes grenser for hvor mange mennesker i nød vi kan ta inn, om vi i første omgang har skrevet under på universelle avtaler, og om de skal bety noe. Det finnes heller ingen indikasjoner på at halve verden på død og liv vil hit, selv om de ikke er i akutt nød.

Derimot vet vi at de (tross alt få) desperate menneskene i verden ikke lar seg stanse av grenser, selv om vi bruker milliarder på dem.

linnsta@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 19. november 2015 kl. 10.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk