Fredag 13. november 2015
ENSOM MAJESTET: Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg er tilsynelatende gigantens eneste ansikt utad. Talspersoner for selskapet er anonyme. Foto: JOSH EDELSON, AFP/NTB SCANPIX
Pressen jobber for mest mulig åpenhet, men har gjort seg til leilending hos en anonym publisist.
Den anonymes diktat

Kronikk

Alle nyhetsredaksjoner med respekt for seg selv, har en strategi for sosiale medier. Det ville vært veldig old school å melde journalistikken ut av den offentlige samtalen i sosiale medier som – hvis vi skal være ærlige – bidrar til bedre journalistikk. De mulighetene sosiale medier gir til å dele, til å like, til å kommentere og til å korrigere, er en berikelse for redaksjonene og leserne.

Sosiale medier bidrar dessuten til mer åpenhet og transparens. Og transparens, eller gjennomsiktighet, blir stadig viktigere for journalistikken. Etter at Vær Varsom-plakatens kapittel om «Integritet og troverdighet» ble endret i sommer, har for eksempel kravet om å vise «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevant for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet» fått et eget punkt. Sosiale medier har gitt redaksjonene et verktøy som egner seg for dette.

Å gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten via sosiale medier er derfor blitt uvurderlig for redaksjonene. Og av alle sosiale medier som teller, troner Facebook øverst.

Makten Facebook har fått, er fascinerende. Enda mer fascinerende er det at de verdiene som Facebook skaper, preller av på selskapet selv. Det må kunne kalles et paradoks.

Denne uken ble Facebook-profilen til Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Service, stengt uten at hun fikk noe varsel på forhånd. Å klare seg uten Facebook noen timer, kan ikke kalles en krise. Men det kan heller ikke gå upåaktet hen. «Norsk islamkritiker kastet ut av Facebook», meldte TV 2 i en hastemelding. Bak aksjonen mot Storhaug sto medlemmer i Norges Unge Muslimer. Det var betimelig å stille spørsmål og kreve svar fra selskapet.

Den oppgaven tok VG, og fikk melding om at det hadde skjedd en feil. Profilen til Storhaug ble også åpnet igjen etter noen timer. Problemet var at selv om det var begått en feil, og selskapet som sådan burde føle en viss ansvarlighet for å gjøre rede for seg, kom svaret via «en anonym talsperson for Facebook på en e-post til VG»

Facebook er selskapet som i begynnelsen av måneden kunne rapportere om et kvartalsoverskudd på 4,5 milliarder dollar. Antall brukere er nå over en milliard daglig. Facebook runder snart 12.000 ansatte. En av dem er altså noe så hinsides som en anonym talsperson. For ytterligere å understreke poenget: Facebooks misjon, eller oppgave, slik den er formulert på selskapets hjemmeside, er å «gi folk makt til å dele og å gjøre verden mer åpen». Hva hadde skjedd hvis Tine valgte å snakke til offentligheten via en «anonym talsperson»? Eller Telenor? Det hadde jo blitt en fest for ironikere, satirikere og samfunnsdebattanter. Skulle man ledd eller skulle man grått?

I Facebooks tilfelle registrerer jeg at man har resignert. Det er en underlig aksept for at dette gigantselskapet som lever av andres kommunikasjon, oppfører seg som et skatteparadis i Karibia. Hvorfor er forventningene til dette selskapet så annerledes enn til andre? Facebook har lyktes der redaksjonene langt på vei har mislyktes. Både redaktører og journalister foretrekker å diskutere sine egne saker i sosiale medier, og ikke i redaksjonens egne kommentarfelt. Nylig kalte Janne Helin, Aftonbladets sjefredaktør, kommentarfeltene for «medieverdens store unnlatelsessynd».

Kommentarfeltene er stadig så krevende at mange unngår dem – alternativt leser for å la seg sjokkere. Redigeringen er utfordrende, noen redaksjoner er nær ved å gi dem opp og overlate det hele til sosiale medier. Facebook har derimot klart å skape en plattform hvor man gjerne vil være og gjerne vil dele.

I serien av paradokser har vi altså fått en situasjon der man heller vil være aktiv i et uredigert medium enn i de redigerte mediene. Og redaksjonene har gått glipp av en mulighet til å gjøre seg viktig ved leserdebatt.

Nå er det debatten på Facebook som påvirker mediene. Paradoksalt nok var det på Facebook diskusjonen om saken tok av – og som fikk mediene til å reagere. Dette tapper redaksjonene for definisjonsmakt.

Redaksjonenes forhold til Facebook er blitt som leilendingenes rolle overfor jordeier i middelalderen. Fra tid til annen griper imidlertid Facebooks moralske hånd inn og fjerner innhold. Det kan være en pupp i forbindelse med en kreftaksjon, en pupp som ammes. Eller at enkelte ord i statusoppdateringer fanges opp ved hjelp av algoritmer og fjernes automatisk. Da kan man alltids riste litt på hodet og skrive en sak om det. Men ikke stort mer. Noen kaller det sensur. Det er det ikke, det er underlig redigering. Hvordan redaksjonene skal kunne frikjøpe seg fra dette leilendingeforholdet i overskuelig fremtid, er nå vanskelig å se.

Som bruker av Facebook, blir jeg selvfølgelig flau over å være en bidragsyter til et selskap som snakker med en anonym talsperson. Denne forlegenheten kommer hver gang det skjeve maktforholdet mellom den amerikanske giganten og de norske redigerte medier blir blottlagt. For Facebook, de kan bare gi F.

kls@presse.no

Torsdag 18. oktober 2018
KronikkFor to år siden var jeg i Irak i forbindelse med innspilling av dokumentarfilmen «The Future of Iraq». Jeg intervjuet barn om deres erfaringer og syn på krig. Målet med...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk