Klassekampen.no
Lørdag 7. november 2015
SKATTEKAMMERET PÅ ØKERN: På dette lageret på Økern ligger verdens største etnografiske santalsamling gjemt. Her ser vi santal Shilipi Hembrom studere sin egen kulturarv.
Seks millioner indere ser på oss nordmenn som sine brødre og søstre. Men tenker noen her hjemme på det indiske santalfolket?Vårt glemte broderfolk
Emosjonelt: Santal Boro Baski har reist fra India til Oslo for å se og ta på sine gamle kulturskatter.
MYSTISK: En gruppe Santalere er i Oslo for å se en unik samling av forhistoriske gjenstander fra urbefolkningen Santal i India, innsamlet av den norske misjonæren Paul Olaf Bodding Foto: Christoher Olssøn
MYSTISK: Er det et hundehalsbånd? Gjenstanden pirrer nysgjerrigheten til de tilreisende santalene.
TURLEDER: Professor Tone Bleie guider spente santaler og nordmenn til Økern og den store samlingen.
Paul Olaf Bodding (1865–1938)
Hvert år feirer et indisk urfolk bursdagen til en nordmann de færreste her hjemme vet hvem er. Santalene er broderfolket vi ikke visste at vi hadde.

historie

– Det er veldig emosjonelt for meg å endelig være her. Å få komme hit til Norge, det er som å komme hjem.

Boro Baski står foran en hvit industribygning på Økern i Oslo. Han trekker den hjemmestrikkede topplua godt ned over hodet, knepper igjen dressjakka og snurrer det tynne silkeskjerfet en ekstra gang rundt halsen. Han hutrer, men smiler bredt.

Inderen later ikke til å plages av at november-Norge gir ham alt annet enn en varm velkomst.

Baski er santal og er på besøk i Norge for første gang. Han er en del av et indisk stammefolk de færreste i Norge har hørt om, og som enda færre vet at vi historisk sett er tett forbundet med.

Det er ikke rart at Baski nå står og tripper utålmodig. For bak lagerbygningens stengte dører ligger selve nøkkelen til Baski og hele hans folks kulturarv: Der inne ligger santalenes gamle kulturskatter.

For santalene er Økern et stort skattekammer.

Fakta:

Santalene:

• En indisk urbefolkning som snakker santali. Utgjør i dag rundt seks millioner mennesker i India, Bangladesh og Nepal.

• Den norske santalmisjonen ble etablert av Lars Olsen Skrefsrud i 1867.

• Paul Olaf Bodding (1865–1938) utviklet så misjonsarbeidet videre og samlet mellom 1890 og 1936 inn en stor mengde etnografika, manuskripter og steinalderredskaper.

• Samlingen utgjør i dag verdens største materielle kulturarv fra santalfolket og forvaltes av norske institusjoner, deriblant Nasjonalbilioteket og Kulturhistorisk museum.

• Denne uka ble Bodding-symposiet avholdt. Der drøftet forskere Santalmisjonens virke og framtida til samlingen.

En annerledes misjonær

Men hvorfor har Baski måttet reise fra India til Økern for å finne igjen sin egen historie? Og hvordan kan det ha seg at ingen i Norge kjenner til santalene – når de kjenner oss?

Paul Olaf Bodding er mannen som kan hjelpe oss med å finne svaret på nettopp det. Bodding (1865–1915) var en norsk misjonær og eventyrer som på slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet drev en offensiv, og ikke minst annerledes, misjonering i India. Født inn i en haugianer­­familie ble Bodding som barn lovet bort av foreldrene til misjonen. Han vokste opp med en klar forventning om at hans store kall i livet var å sanke sjeler. Allerede som tenåring ble Bodding sendt til Øst­-India og delstaten Assam. Her kom han inn under vingene til den karismatiske misjonærkjendisen Lars Skrefsrud, som regnes som selve grunnleggeren av Den norske santalmisjonen i India.

Bodding var den rake motsetningen av den forføreriske Skrefsrud. Han var reservert og nerdete, men tok likevel misjoneringen et skritt lenger enn sin forgjenger.

Bodding startet tidlig et storstilt arbeid med å samle inn gjenstander og skrifter fra santalenes stammekultur og dagligliv:

Musikkinstrumenter, sagn og folkefortellinger, smykker, redskaper og gjenstander med mytologiske og antatte magiske krefter ble analysert og innhentet over en periode på over 40 år.

Sterkt knyttet til Norge

Innsamlingen ble gjort sammen med medvillige santalhøvdinger og guruer og var enorm. Parallelt med innsamlingen jobbet også Bodding med å utvikle språket til santalene, santali, som folket fortsatt snakker. Han nedtegnet en santaliordbok, som etter hvert ble til en massiv encyclopedi.

Boddings misjonering var med dette uortodoks: Målet med misjonen var ikke bare å omvende santalene, men å bygge dem opp til å bli en fullverdig nasjon. Det var ikke kun et kristningsprosjekt, men et opplysningsprosjekt.

Santalene har ikke glemt Paul Olaf Bodding. For dem er han fortsatt en folkehelt.

– Vi feirer bursdagen til Bodding hvert eneste år. Det gjorde foreldrene mine, jeg gjør det, og barna mine vil gjøre det. Gjør ikke du? spør Boro Baski.

Hjemme i India er Baski direktør for Museum for santalkultur i landsbyen Bishnubati.

Ved siden av Baski står santal og Baskis venninne Shilipi Hembrom og nikker energisk.

– Bodding var den første som anerkjente kulturen vår. Før Bodding ble vi som urfolk både isolert og sett ned på av India og Bangladesh. Vi var kasteløse. Men Bodding løftet kulturen vår opp i lyset. Vi er evige takknemlige for at han tok vare på kulturskattene våre, sier hun og fortsetter:

– Vi føler en sterk tilknytning til Norge. Dere vil alltid være vårt broderfolk. Vi har ingen andre folk vi er så knyttet til som dere.

De rundt seks millioner santalene har i dag heller ikke noe fast tilholdssted, men er spredt over flere delstater i India, Bangladesh og Nepal.

Fra India til Økern

Baski og Hembrom er to av flere santaler som denne uka har reist fra India og Bangladesh til Norge for å knytte nye bånd til et folk som ikke lenger husker dem, men som det er umulig for dem å glemme. Bak kulturmøtet, som har fått tittelen Bodding-symposiet, står Tone Bleie, professor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse ved Universitetet i Tromsø.

Tidlig denne torsdagsmorgen tok hun forventningsfulle santaler med i en stor og hvit turbuss og kjørte dem av gårde til skattekammeret på Økern. Det vil si, dem som kom med. Flere av santalene var innstilt på indian time og rakk ikke reisen til sin egen kulturav.

For stuet inne på Økern-lageret ligger verdens største og eneste etnografiske santalsamling. Etter at Bodding skjenket samlingen til Universitetet i Oslo tidlig på 1900-tallet, har blant andre Kunsthistorisk museum og Nasjonalbilbioteket overtatt ansvaret for samlingen, som huser tusenvis av gjenstander.

I snart 100 år har samlingen like fullt vært i limbo, forteller professor Tone Bleie. Den er bortgjemt og utilgjengelig. Nedpakket i magasiner gjør den lite annet enn å samle støv.

– Det er rystende å oppleve hvor stor tro santalene har på at vi tar vare på kulturskattene deres. De tror samlingen står utstilt på et palass i Norge, at tingene deres ligger på fløyel og blir beskuet av millioner av nordmenn, sier Bleie.

Hun tror det er vanskelig for nordmenn å sette seg inn i hvor viktig denne samlingen – og da også Norge – er for santalene.

– Hva om alle våre minner og ting fra vikingtida eller folkeventyrene fra Asbjørnsen og Moe lå bortgjemt i en kjeller i New Delhi? spør Bleie.

En historie med ubehag

I Norge har både Paul Olaf Bodding og santalfolket gått ut av historiebøkene og inn i glemmeboka.

– For det sekulære Norge, så blir dette ansett som misjonshistorie og ikke som en del av vår felles, internasjonale historie. Og det ligger nok et ubehag i å trekke misjonshistorien fram i lyset, sier Bleie.

– På hvilken måte?

– For antropologene tilhører denne historien en epoke man helst vil legge bak seg. Som fag har antropologien et svært ambivalent forhold til etnografiske samlinger fra denne tida; fordi de knytter dem til kolonitidas imperialisme og inngripen i urfolks kulturer.

Hun mener antropologene nå må få øynene opp for den glemte fortellingen:

– De er ikke bevisste på at det er vi nordmenn som har ansvaret for å forvalte santalfolkets historie og kulturarv, sier Bleie før hun utbryter:

– Jeg kommer jo utenfra og tenker: Dette går ikke an! Kanskje er det jeg som må ta jobben med å gjøre det antropologene burde ha gjort for lenge siden?

For siden andre verdenskrig har det kun vært ett forsøk på å tilgjengeliggjøre samlingen for santalene. Det var gjennom mikrofilm på 1980-tallet, og det var alt annet enn vellykket.

– Mikrofilmene ble kapret av indiske institusjoner som ville ha dem for seg selv. I tillegg tålte ikke mikrofilmene det varme klimaet, sier Bleie og rister på hodet.

Hun håper Bodding-symposiet nå kan få steiner til å rulle og bidra til at noen tar ansvar for å føre samlingen tilbake dit den hører hjemme.

– Vi må nå gi santalene en mulighet til få bruke sin egen samling, i hvert fall digitalt. Man kan heller ikke utelukke at santalene etter symposiet vil komme sterkere på banen og kreve å få tilbakeført deler av samlingen rent fysisk.

– Santaler trenger å bli kjent med nordmenn på nytt. Og vi trenger også å bli kjent med santalene, som er en så stor del av vår internasjonale historie.

Tilbake til røttene

Shilipi Hembrom er en av santalene som sterkt ønsker en repatriering av deler av kulturskatten. Hun jobber til daglig som professor i menneskerettigheter ved Universitetet i Jharkhand i India og er spesielt opptatt av den gamle santallitteraturen. Hembrom mener en tilbakeføring av blant annet sagnene og folkefortellingene er viktig for santalenes selvforståelse og selvbilde.

– Vi føler nå et voksende behov for å komme i kontakt med røttene våre. Det er på tide at vi tar tilbake fortellingene om oss selv. Bodding og Norge har snakket for oss fram til nå, men nå er det vår tur til å heve stemmen, sier Hembrom.

– Er det noe du gleder deg spesielt til å se i samlingen?

– Nei, for jeg har ikke peiling på hva som er der inne! Jeg har ingen anelse av som venter meg, sier Shingri oppjaget.

Det er det ingen av oss som har – ennå.

juliee@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. november 2015 kl. 10.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk