Klassekampen.no
Tirsdag 3. november 2015
Kjappa på! Å være hjelper for syke mennesker og deres pårørende tar tid, skriver Gro Lillebø. 8foto: gaizka iroz, 8AFP/NTB scanpix
Vi er lei av at vår motivasjon og stå-på-vilje premieres med krav om effektivisering og kutt.
Nå er det nok!

For 17 år siden fødte jeg et barn på et sykehus i Norge. Jeg hadde det flott, og var ikke bekymret for en ting i verden.

Men alle som er eller har vært barselkvinner vet at fødsel og barseltid ikke bare er lykke og babylukt. Det er også blod og gørr og svette, smertefulle etterrier og usexy one-size nettingtruser. Blod og gørr, altså. Jeg trengte en ny nettingtruse. Så jeg gikk bredbent ut i korridoren iført den lite flatterende sykehuspysjen, fant en person i hvitt og spurte pent om jeg kunne få en ny truse. «Kan du ikke bare skylle den du har, i vasken?» var svaret.

Jeg klarte ikke å svare. Jeg bare snudde meg og tuslet inn på rommet, hentet penger, tok heisen ned til kiosken og kjøpte meg en ny truse.

Dette var Helse-Norge i 1998. Før helseforetakenes tid. Men antakelig var sparing et tema også den gangen. Det har ikke blitt mindre viktig siden da. Selv om jeg sikkert var uheldig og ble utsatt for en av de ytterst få personene i helsevesenet som er mer lojal mot sparetiltakene enn mot pasientene, er det et bilde på hvor ille det kan bli.

17 år etter, har jeg pådratt meg 13 års erfaring som sykepleier og spesialsykepleier i det samme helsevesenet. Jeg har heldigvis aldri siden opplevd noe lignende. Men jeg har tenkt på det hver gang vi ansatte serveres den velkjente repetisjonen: «Vi må spare». «Ikke bruk for mange pussbekken». «Dere må kjøre pasientene selv, vi har ikke råd til portører». «Dere må vaske sengene selv, sengevask er ikke innenfor renholdernes ansvarsområde og budsjett». «Det blir kuttet seks sengeplasser – og tilsvarende årsverk».

Så blir sengeplassene kuttet og rommene tatt i bruk likevel fordi pasientene kommer åkkesom. Vi skal jo ikke ha korridorpasienter. Vi løper litt fortere og klarer litt mer, og stuper i seng etter jobb.

Denne høsten har også direktøren ved St. Olavs Hospital forsøkt å si fra. I en kronikk i Aftenposten 30. september uttrykker han blant annet bekymring for de ansattes motivasjon til ytterligere effektivisering. Ansatte begynner å bli slitne, skriver han, og de siste ti årene har vært preget av stadige effektiviserings- og innsparingskrav parallelt med krav om aktivitetsøkning. Når er det nok?

Hva mister vi på veien?

Jeg har tidligere i denne spalten forsøkt å forklare at det er langt mer ved sykepleien enn «varme hender» (hvem fant egentlig på det?) og medisinutdeling. Jeg har forsøkt å sette ord på noe av det som utgjør kjernen i virket vårt, som tar tid og ikke kan læres fra bøker. Observasjonene og vurderingene vi gjør ved å forutse forverringer hos pasienten, være i forkant og hindre komplikasjoner: væskebehov, mental fungering, sirkulasjonsforstyrrelser, syn, hørsel, muskelkraft. Smerter, bevegelighet, ernæringsstatus. Infeksjonstegn. Det kliniske blikket, kalles det. Det tar mange år å trene opp.

Hvem skal lære de nyutdannede sykepleierne dette, hvis vi andre skal bli så effektive at vi ikke kan bruke den tiden som kreves for å gi god sykepleie?

Og vi må ha tid til pårørende. De som opplever sitt livs verste mareritt når den de elsker blir alvorlig syk. Som trenger vår hjelp for å kunne se lys i tunnelen og å klare å være mamma eller pappa selv om livet er snudd opp ned. Å være hjelper for noen i en slik situasjon, tar tid og er vanskelig å måle. Det er ofte sånt som står i fare for å bli bortprioritert når tiden ikke strekker til. Samfunnsøkonomisk er det vanskelig å forsvare. Vi er alle tjent med et helsevesen som kan forebygge sykefravær og sykdom som følge av store belastninger.

Markedstenkningen har gått så langt at pasienter i norske sykehus omtales som «biomasse», som Svenn Arne Lie skrev i denne avisa 26. oktober. Dette begrepet rommer noens barn, noens kjæreste, noens far eller mor eller onkel. Og sykepleierne, legene, fysioterapeutene og alle de andre faggruppene i helsevesenet, vi driver med «produksjon». Smak på det. Det smaker skikkelig beskt, og bidrar til avhumanisering og avstand til det vi faktisk holder på med.

De siste årene har helsebyråkratiet økt voldsomt, og det leies inn mengder av rådyre konsulenter for å finne ut hvor vi best kan effektivisere. Det er fristende å se for seg at en del av sparetiltakene må gå med til å finansiere det. For kuttes det i byråkrati og konsulentinnleie? Ikke meg bekjent. Den voksende mengden oppgaver gis uten at det følger stillinger og ressurser med. Om det dukker opp en ny, lovende medisin, blåser helsedepartementet i om det påfører sykehusene flere titalls millioner i ekstra utgifter. «Vi forventer at dette løses innenfor gitte rammer» er mantraet.

Men nå begynner det å bli nok. Vi er lei av at vår motivasjon og stå-på-vilje premieres med ytterligere rasjonaliseringskrav. Vi vil gjerne gjøre jobben vår skikkelig uten å la pasientene våre og faget vårt i stikken. Og vi trenger ikke engang softis med strø for å få den gjort.

gro.lillebo@gmail.com

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk