Klassekampen.no
Egenmelding:

Din siste kulturopplevelse: Kirkesang på en ortodoks messe i Irak. Ellers går det mest i Netflix.

Politisk enkeltsak: Reform av asylinstituttet. Dagens system er ikke bærekraftig.

Hva tror du på: Nestekjærlighet, nåde og barmhjertighet.

Forbilde: Kan jeg si tre? Amal Aden, Børre Knudsen og Jon Hustad. Tre personer som har fulgt sin egen samvittighet.

Hva leser du daglig: Facebook-feeden. Terrengsykkel-forumet. Minerva, Dagen og Foreign Policy.

Ditt lydspor: Spillelisten min er ganske schizo, men New Order, The Rifles og Joy Division er band jeg stadig kommer tilbake til.

Det verste du vet: Falsk vennlighet.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg egentlig er ganske snill.

Jeg må passe på meg selv hele tida. Altså hele tida.

Lars Akerhaug sperrer opp øynene og dytter gaffelen mot munnen. Vi er med journalisten og forfatteren på en litt sein husmannsfrokost på kafé Asylet i Oslo. Egg, bacon og karbonade på en seng av stekte poteter. Restitusjonen er i gang.

– Jeg må passe på meg selv fordi jeg alltid dras mot det ekstreme. Jeg er så vant til å tenke at noe er absolutt riktig eller absolutt galt, sier Akerhaug.

– Så jeg må holde meg selv og tankene mine i skinnet.

Ekstremismen har fulgt Lars Akerhaug gjennom hele livet. Den har også blitt hans levebrød. I 2013 ga han ut sin første bok om muslimske ekstremister i Norge, «Norsk Jihad». I høst er forfatteren tilbake med boka «En norsk terrorist». Den handler om en gutts vei fra å være en vanlig norsk skoleungdom til å ende opp som terrorist på kjøpesentermassakren i Nairobi.

På seg selv kjenner man andre, heter det. Og er det noen Lars Akerhaug kjenner, så er det radikalisert ungdom.

– Jeg kan relatere sterkt til disse ungdommene når jeg snakker med dem eller når jeg leser hva de skriver. Det jeg forsøker, er å forstå hvorfor disse ungdommene blir radikaliserte. Da kommer bakgrunnen min godt med. Det er lett å trekke paralleller, sier eks-radikaleren.

Fakta:
Lars Akerhaug

Alder: 34.

Sivilstatus: Samboer, en sønn på ett og et halvt år.

Bakgrunn: Journalist og forfatter. Skriver fast for det konservative tidsskriftet Minerva og bidrar i den kristelige avisa Dagen. Tidligere journalist i VG og Aftenposten. Ga i 2013 ut boka «Norsk Jihad: Muslimske terrorister blant oss».

Aktuell med: Boka «En norsk terrorist: Den nye ekstremismen».

Lars Akerhaug ble født inn på venstresida. Familien stemte SV. Mora dro han med fra postkasse til postkasse for å dele ut nei-aviser under EU-kampen i 1994. Like fullt var det ikke foreldrene som pushet ham over kanten, ifølge Akerhaug.

– I motsetning til mange andre med ml-foreldre var det lite ideologi i min oppvekst. Teorien fant jeg selv, sier Akerhaug, som begynte å søke mot kommunismen allerede i sine tidlige tenår.

– Jeg skrev særoppgave om Karl Marx og fikk S. Mamma ble stolt. Så begynte jeg å fly rundt på noen utrolig kjedelige politiske møter. Jeg var en skikkelig veslevoksen nerd, sier Akerhaug og ler.

Men verken Marx eller Mao berører kjernen i Akerhaugs dreining mot det radikale miljøet. For det Lars først og fremst søkte etter var ikke politisk teori, men politiske venner. Oppveksten i Lommedalen i Bærum var tøff. Han fant seg aldri til rette. På videregående fikk han nok. Han ville ut.

– Jeg var en gutt med et stort behov for å bli sett, en ordentlig særing. Så en dag dro jeg til Rød Ungdoms stand på Karl Johan og meldte meg inn.

Etter det gikk det slag i slag.

– Jeg havnet i den ekstreme fløyen og ble med på veldig mye veldig raskt. Målet var å være kommunist på den mest kommunistiske måten, sier Akerhaug.

På tidlig 2000-tall sto den nyfrelste kommunisten i front for den radikale aktivismen. I 2001 tok han del i opptøyene mot EU-toppmøtet i Göteborg. Med gnister i øyene så tenåringen røyken fra brennende møbler stige i været. Hjemme i Oslo sto han på barrikadene mot nynazistene og deltok i flere voldelige sammenstøt. Internt på venstresida kranglet de ulike fløyene så busta føyk.

Akerhaug beskriver opplevelsene som voldsomme og definerende. Han kan fortsatt kjenne hvordan det sitrer i kroppen når han tenker på dem.

– Det var en intens opplevelse av mening. En følelse av å være med på noe stort, selv om jeg egentlig var del av en veldig smal gruppe, sier Akerhaug og trekker pusten.

– Jeg savner det ennå.

Akerhaug ble del av en liten og sammensveiset gjeng på ytre venstrefløy. Etter hvert dreide Akerhaugs politiske aktivisme seg mer og mer og mer om støtte til utenlandske opprørsbevegelser. Han ble aktiv i Palestinakomiteen og var med på å danne Komiteen for et fritt Irak. I tillegg begynte Akerhaug som 21-åring – sånn ganske på slump – å studere arabisk. Det ble starten på en langvarig reise inn i Midtøsten, og et dypdykk inn i islam.

– I utgangspunktet så var jeg ikke så opptatt av islam som religion, men av de islamistiske opprørsbevegelse. Jeg hyllet Hamas og Hizbollah, og jeg mente at venstresida måtte søke en allianse med islam. Ja, det jeg mente på den tida, var helt sprøtt. Jeg så på islam som en stor, manifesterende kraft.

– Så du ble fanget av religionen?

– Jeg ble sterk fascinert av de visuelle uttrykkene i islam. Det er ikke slik i Oslo, men når man reiser og bor i de muslimske landene, så blir religionen veldig påtrengende, sier Akerhaug, som til sammen har bodd to år i Syria og Egypt.

– Det er en utrolig fysisk og kroppslig religion. Moskeene og bønne­ropene og språket … Det er så vakkert. Jeg tiltrekkes av det ennå, og en del av meg er fortsatt tilknyttet Midtøsten, sier Akerhaug.

– Så hvor dypt inne i islam var du?

– Du spør meg om jeg var muslim? Om jeg konverterte? Har du hørt det?

– Ja?

– Jeg har kanskje sagt en gang i fylla at jeg ville bli muslim. Jeg lekte nok litt med tanken på starten av 2000-tallet, men jeg har aldri hatt noen seriøse tanker om det, sier Akerhaug kontant og stikker gaffelen i en stor potet dyppet i ketsjup.

– Men hvem vet. Kanskje ble jeg ikke muslim fordi jeg er så avhengig av den vestlige livsstilen, sier han og hever øyenbrynene.

– Jeg var aldri helt komfortabel med å «leve som de lokale» da jeg bodde i Egypt og Syria. Vennene mine i Kairo var av det sekulære slaget. Vi satt på kafé og diskuterte politikk og oppsøkte lugubre barer downtown, så det ble aldri noe av meg som muslim.

I 2013 kom endringen. Etter en glideflukt som hadde pågått i flere år tok Akerhaug den sommeren et endelig og offentlig oppgjør med fortida. I en kronikk publisert på det politiske nettstedet Minerva forteller eks-radikaleren om veien bort fra venstre og den indre revolusjonen. Akerhaug jobber i dag fast som journalist for det konservative tidsskriftet.

Det er nå over ti år siden Akerhaug satt som internasjonalt ansvarlig i ledelsen til Rød Valgallianse. To år har gått siden det politiske oppgjøret. Likevel kjennes det fortsatt ut som en veldig lang dagen derpå for Akerhaug. Som en hangover han ikke kan riste av seg. Hvorfor tenkte han som han gjorde? Hvorfor ble han så radikal? Og ikke minst: Hva satte i gang snuoperasjonen? Det er spørsmål Akerhaug synes det er vanskelig å svare ærlig på.

– Ja, hva skjedde liksom? spør han høyt og drar seg i skjeggstubbene.

– Det er lett å tenke at jeg søkte mot den religiøse tilhørigheten, at det var det alt bunnet i. Men jeg tror det handler mer om at jeg alltid har vært impulsiv. Jeg går så inn i ting … Jeg har lett latt meg blende av store manifestasjoner, sier Akerhaug.

Det var heller ikke de store utenlandsreisene som førte til reorienteringen, skal vi tro ham selv.

– Det er ikke sant at Midtøsten forandret meg. Jeg hadde ingen oppvåkning i Syria eller Egypt, utbryter Akerhaug.

Det var snarere det som skjedde her hjemme som ristet i ham.

– Fra videregående av kjente jeg ikke til noen verden utenfor det venstreradikale miljøet. Jeg hadde ingen venner utenfor miljøet. Jeg hadde aldri kjæreste utenfor miljøet. Alt det sosiale var i det lille, ekstreme miljøet. Men så startet jeg på Blindern og begynte sakte, men sikkert å skaffe meg andre sosiale holdepunkter. Jeg tror det var slik veien ut begynte, sier Akerhaug.

Samtidig var ikke de seinere reisene til Midtøsten uten betydning for den indre reisen, innrømmer han. Fra 2008 til 2012 jobbet Akerhaug som journalist i VG. Med sin Midtøsten-kunnskap i bagasjen ble vikaren sendt ut for å dekke den arabiske våren.

– Som journalist ble det vanskeligere og vanskeligere for meg å holde på de politiske dogmene. På den tida da jeg reiste ut var jeg – som resten av ytre venstrefløy – hellig overbevist om alt det som skjedde i Midtøsten hadde rot i vestlig intervensjon og undertrykking, sier Akerhaug og fortsetter:

– Men den arabiske våren, den overrasket meg. For den var noe annet. Det var et folkeopprør. Den fikk meg til å innse at nerven i Midtøsten ikke ligger i Vesten, men internt i samfunnene.

Som rapporterende journalist begynte Akerhaug å demonstrere for om­verdenen at han ikke lenger var noen venstresidegutt.

– Jeg skreiv flere reportasjer om det norske forsvarets tilstedeværelse. Det var ikke akkurat propaganda, men det var ikke en negativ vinkling på vestlig inngripen heller, sier han.

Da var det ikke lenger bare Midtøsten som våknet brått. Også Akerhaugs gamle kommunistkompiser fikk seg en real wake up call. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Sinte tekst­meldinger og lange e-poster tikket inn fra tidligere partikollegaer.

Den politiske reisen har kostet Akerhaug mange gamle venner.

– Jeg opplever at folk jeg kjenner godt, ikke lenger hilser på meg når jeg møter dem på gata. De anerkjenner ikke at jeg eksisterer. Det syns jeg er pussig, men det sier kanskje litt om det venstreradikale miljøet jeg var en del av, sier Akerhaug.

– Og når jeg tenker meg om, så var jeg helt fra starten av på utsida av det miljøet også. Jeg følte aldri at jeg ble sett på den måten jeg ønsket.

– Har du funnet en tilhørighet nå?

– Jeg har ikke funnet noe nytt miljø på høyresida, i Civita eller i Minerva. Det er mange i det miljøet som er opptatte av ting som er fremmede for meg, som opera og klassisk musikk, sier Akerhaug.

Det blir stille. Han senker øyen­brynene.

– Jeg har blitt en privat og ensporet person. Jeg er ikke så sosial som jeg var før, da gikk jeg en del ut og drakk øl og sånn. Men du vet Minerva, det er ingen redaksjon, sier Akerhaug.

– Jeg har ikke noen redaksjon lenger. Jeg leier et enmannskontor.

Men Akerhaug har skaffet seg firemannsbolig. Der har han nylig flyttet inn sammen med kjæreste og sin ett og et halvt år gamle sønn. Akerhaug har blitt en skikkelig familiemann.

Vi takker for maten og hopper på T-banen sammen med familiefaren. Vi får bli med ham hjem. Dit hvor villaene vokser tett i tett i åsene og hvor marka ligger rett bak garasjen.

Hjemme hos Akerhaug rekker vi ikke engang å ta av oss skoene før vi møter på Jesus. For i yttergangen henger et stort innrammet maleri av Kristus i lyse og blå pastelltoner.

– Er det ikke fint? spør Akerhaug.

Vi nikker. For det er fint.

På kjøkkenbenken møter vi Jesus igjen. Denne gangen i et litt mindre format.

– Jeg har alltid vært søkende, og har nå endt opp med en kristen tro. Men jeg er ikke aktiv i noen menighet. Jeg er en dårlig kristen, sier han.

Nå er forfatteren også i gang med å skrive om religionen.

– Jeg holder på med en bok om forfølgelse av kristne i Midtøsten. For nå er jeg ferdig med å skrive om radikale personer i islam. Jeg er lei, sier Akerhaug.

Bortsett fra å være kristen vil ikke den tidligere radikaleren sette andre merkelapper på seg selv. Politisk definerer han seg som en «tilhenger av det liberale demokratiet».

– Du er jo en overløper. Du har gått fra det ene til det helt andre. Kan du forandre deg radikalt igjen?

– Jeg håper jeg vil endre mening om ting og tang. Men jeg har blitt vaksinert mot de store ideene som vil gjøre inngripen i folks liv. Jeg føler meg ferdig med ideologien, sier Akerhaug før han forsvinner ned i kjelleren og blir der. Lenge.

Etter mye romstering kommer han opp igjen. En ny mann står foran oss. Borte er blåskjorta og de svarte dresskoene. Han er dekket i sort. Han er fullstendig vann- og vindavstøtende nå.

Akerhaug trekker hjelmen over hodet og drar på seg noen lange blå og oransje strømper.

– Disse gjør at jeg kan sykle i shorts, og det er det diggeste, sier Akerhaug og ruller en sykkel med to tjukke hjul ut av garasjen.

Lars Akerhaug har fått dilla på terrengsykling.

Så blir vi med ham ut på gjengrodde stier. Han tråkker seg gjennom gjørme og suser mellom busker og kratt.

– Hvorfor akkurat stisykling?

– Jeg får et skikkelig kick ut av det. Kanskje det er et substitutt for noe.

Han stopper, trer av sykkelen et øyeblikk og hiver lett etter pusten.

– Jeg har gjenfunnet den interessen for friluftsliv jeg hadde som barn. Jeg liker å dykke og gå i fjellet og alt sånt, sier Akerhaug.

Så setter han føttene godt nedi pedalene igjen og gjør seg klar til å sette utfor, nok en gang.

– Det er liksom min eskapisme, sier han.

– Dette er min rekreasjon.

juliee@klasseekampen.no

sivd@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2015 kl. 10.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk