Klassekampen.no
Lørdag 24. oktober 2015
FORBANNA: Caterina Cattaneo fortviler over at hennes historiske roman om den glemte leprapasienten Kari Spidsøen ble framstilt som en dameroman. I ettermiddag snakker forfatteren med Marta Breen om kjønnede oppfatninger av forfatterskap på Norsk sakprosafestival i Oslo.
Styres boklanseringer av hvilket navn som står på coveret? Ja, mener forfatter Marta Breen:
Lei av kjønnlitteratur
Marta Breen
Da Caterina Cattaneo ga ut bok om leprahistorie, ble den lansert som en «feelgood» dame­roman. – Boka ble kokt ned til kjønnet mitt, sier hun.

kultur

– Det er en tungt research­basert roman om en av de glemte spedalske kvinnene i vår historie. Når boka blir skuslet bort som en dame­roman, da blir jeg fortvilet og forbanna.

Det sier Caterina Cattaneo. Forrige bokhøst opplevde forfatteren at hennes historiske roman om leprapasienten Kari Spidsøen ble presentert som en dameroman i norske medier.

– Når Jon Michelet skriver en historisk roman om mannlige krigsseilerne, så er det seriøs og allmenn litteratur. Men når jeg løfter fram en historisk og glemt kvinneskjebne, så er det ikke vesentlig litteratur. Da er det «feelgood» og kun for kvinner, sier forfatteren, som påpeker at hun syns Michelets romaner er viktige.

Fakta:

Norsk sakprosafestival:

• Avholdes i dag på Litteraturhuset i Oslo. Festivalen arrangeres av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

• På programmet står blant andre krigsforfatteren Sarah Wildman, feministforfatter Maria Sveland, forfatter Marte Michelet og Harald Eia, som skal snakke om Steven Pinkers skrivemetoder.

• I ettermiddag samtaler forfatterne Marta Breen og Caterina Cattaneo om kjønnede oppfatninger av litteratur og forfatterskap.

Slipper ikke unna kjønnet

Cattaneo er langt ifra den eneste forfatteren som fortviler over å «ikke få slippe unna kjønnet», mener sakprosa­forfatter og feminist Marta Breen.

– Jeg har vært med i litteraturmiljøet i noen år, og møter mange kvinner som er dritt lei av at det er kjønnet som styrer inngangen til lesningen av bøkene deres, sier Breen og fortsetter:

– Kvinnelige forfattere opplever ofte å bli kjønnet, der deres mannlige kolleger slipper.

I ettermiddag skal de to forfatterne snakke om nettopp «det forpulte kjønnet» på Norsk sakprosafestival på Litteraturhuset i Oslo.

Han er ikke interessert!

Breen, som har utgitt flere bøker om feminisme og kjønn, trekker fram at hun nesten uten unntak blir intervjuet av kvinner.

– Kjønningen av litteraturen forplanter seg til mediene. Bøker skrevet av kvinner blir sendt til kvinnelige anmeldere og det er stort sett kvinner som gjør saker på kvinnelige forfattere.

Også sakprosaen er preget av den samme type kjønning som skjønnlitteraturen, påpeker Breen.

– Svært få biografier om norske kvinner skrives av menn. Menn virker rett og slett ikke interesserte i historier om kvinner.

Sigrid Undset, Hulda Garborg, Sonja Henie, Amalie Skram, Marie Høeg, Berit Ås, Marta Steinsvik, Camilla Collett og Marie Hamsun. Alle disse biografiene er skrevet av kvinner.

– Menns manglende interesse har ført til at mange beretninger om kvinner er blitt utelatt. Derfor er det dessverre blitt kvinnelige forfatteres ansvar alene og fylle disse hullene i historien, sier forfatteren.

Breen mener det er et problem at menn heller ikke later til å bry seg om problemstillingen.

– Caterina og jeg har nylig vært på en biblioteksturné og snakket om denne tematikken, og det var selvsagt nesten bare kvinner som kom. Som vanlig. Iblant føles det som om man roper til de døve.

Forfatter Cattaneo ser i dag tilbake på utgivelsen av sin historiske roman «Jeg sluttet å telle dager» med et visst ubehag. Hun stiller spørsmål ved hvilke konsekvenser kjønningen av henne og boka fikk for lanseringen.

– Jeg fikk ingen anmeldelser av boka, det ble ingen diskusjon rundt de historiske aspektene, og jeg fikk ingen oppmerksomhet fra bokmiljøet overhodet. Det jeg spør om er: Fikk presentasjonen av romanen som en dameroman boka mi til å dø?

– Hvorfor ble boka di omtalt som en dameroman tror du?

– Det kan skyldes innpakningen. Riktignok er det ikke løkkeskrift på coveret, nettopp fordi jeg ikke ville ha et typisk dameroman-omslag. Men det er et bilde av en spinkel og naken kvinne som sitter krøket med ryggen til. Man skal ikke kimse av hvilken effekt et cover kan ha, sier hun og fortsetter.

– Eller kan det rett og slett skyldes at jeg er en kvinne som skriver om en kvinne?

juliee@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2015 kl. 10.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk