Klassekampen.no
Lørdag 17. oktober 2015
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Et skudd har blitt symbol på norsk-somaliernes frustrasjon og bekymringer.
Zainab

Operasjonssentralen på Twitter, 18. september 2015: «Grønland. Politiet har rykket ut til en melding om en person med kniv som ønsket å drepe noen. Da patruljen ankom stedet så de at denne personen var i ferd med å hogge mot et barn med kniv. Personen ble skutt av politiet.»

Grønland er et nabolag som i løpet av de siste årene har utviklet seg til et senter for norsk-somalisk fellesbønn, forretningsteft og fornøyelse. Et lite stykke Mogadishu der den største somaliskeide moskéen ligger opp bakken langs Åkebergveien, klesforretningene bugner av fargesterke drakter og kaféene viser somaliske nyhetssendinger. Her bodde kvinnen som i dag ligger på Ullevål sykehus. Hun ble skutt i et lite og tettknyttet miljø der mange kjente henne og enda flere kjente til henne. Her satt hun og fortalte om hverdagens byrder over søt, somalisk te. For dem som daglig møtte henne var hun, er hun, ingen mislykket drapskvinne. Hun er simpelthen Zainab.

«Zainab, du er ikke alene!» ropte syv hundre i hovedsak somaliskættede demonstranter forrige uke. «Zainab, vi har ikke glemt deg!» ropte de mens de marsjerte fra Grønland til Stortinget. Flygebladene som ble delt ut i forkant av demonstrasjonen, oppfordret alle somaliere til å stå opp for den somaliske moren. Selv om hun av mediene ble fremstilt som utilregnelig og truende i gjerningsøyeblikket, blir hun av mange somaliere forsvart iherdig. Det er lettere å tilskrive ugjerninger til fremmede.

«Først tar de ungene våre», fortalte en eldre demonstrant, med henvisning til de mange barnevernssakene i det norsk-somaliske miljøet, i et videointervju med den somaliske nettavisen «Warcusub» – «og nå skyter de mot kvinnene våre. Hvis situasjonen ikke blir bedre, gjenstår det bare å levere tilbake passene og flytte.» Overraskende få snakker om den unge gutten som selv var et offer en fredag i september. I stedet handler diskusjonen om alt – utenom det som faktisk skjedde.

Hendelsen har blitt en legemliggjøring av frustrasjonen som råder blant norsk-somaliere. Skuddet som falt blir ikke opplevd som en konsekvens av risikovurderingen til en politibetjent i tjeneste, men blir satt i sammenheng med boligmangel, arbeidsløshet og omsorgsovertakelse av somaliske barn. Zainab ble offer for et system som ønsker å få somalierne på knærne.

Det er vanskelig å fastslå i hvilken grad denne samfunnsanalysen overensstemmer med virkeligheten. Det er åpenbart ikke lett å være somalier i Norge. Somalieren er i et land der normen er å eie et eget hus, men hvordan skal han eie hvis han mangler fast inntekt? Hvordan skal han sysselsettes når både hudpigmentene og navnet hans forulemper ham på arbeidsmarkedet? Hvordan skal han forsvare seg mot vrangforestillinger som at somaliske foreldre slår barna sine eller innskrenker deres bevegelsesfrihet, når barnevernet banker på døren?

Samtidig vet vi at boligmangel og trengsel også handler om dårlig planlegging, at langvarig sysselsetting beror på språkkyndighet som igjen forutsetter stålvilje og pågangsmot, og at omsorgssvikt forekommer i alle miljøer. Også i det norsk-somaliske miljøet.

En virkelighetsforståelse må likevel ikke være absolutt gyldig for å feste seg, for å vokse, for å infisere sinn og for å drive fram mistillit til systemet. Det er denne mistilliten som drev syv hundre mennesker til gatene. Kanskje opplever demonstrantene, ved å se bort ifra det faktiske hendelsesforløpet, at de er i samme båt som afroamerikanerne i Ferguson. Kanskje tenker de at Zainab er Norges Trayvon Martin eller Eric Garner. Det er lett å relatere nyhetsbilder til hverandre når aktørene på bildene ligner, når rollefordelingen er lik.

Jeg var ikke til stede da en somalisk mor ble skutt av politiet. Jeg så ikke hendelsene forut for skuddet: kniven, gutten som gikk forbi, vitnene som ringte politiet da de så kvinnen true gutten. Jeg satt i et kjøkken og spiste middag. Jeg vet ikke hva som skjedde.

Når jeg deler min ambivalens med eldre somaliske tanter, får jeg ikke gehør. De var heller ikke i et portrom i Breigata da skuddet ble avfyrt, men de var sannelig til stede i hverdagen til kvinnen som ble skutt. En hverdag fylt av bekymringer og urettferdigheter. Jeg venter på politiets utredning før jeg feller dom over skuddet som falt i Grønland, men politiet i Oslo har ingen tid å miste. Hvis mistilliten ikke stagges, vil vi se bannere med «Svarte liv teller!» i våre gater om noen få år.

warsan.ismail@gmail.com

Skribentene Karin Moe, Bent Sofus Tranøy, Brit Bildøen, Tommy Sørbø, Kristina Leganger Iversen og Warsan Ismail analyserer og kommenterer dagsaktuelle temaer og politiske fenomener lørdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2015 kl. 12.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk