Lørdag 3. oktober 2015
Rosa: Kathrine Aspaas heier fram vekst og framskritt. Foto: Eirik Aspaas
Kapitalismens cheerleader
Pink stinks: Kjøper folk denne rosa eskapismen, er vi ille ute.

Farger bærer med seg sterke assosiasjoner. Alle grunnfarger har sin egen vifte med betydning, som har skiftet gjennom tidene. Alle som har gått gjennom en leketøysbutikk eller en avdeling for barneklær med øynene åpne, har merket at vi i våre dager assosierer lyseblå og rosa med henholdsvis gutter og jenter. Den svenske sosialantropologen Fanny Ambjörnsson har i sin bok «Rosa. Den farliga färgen» (2011) sporet denne fargenes kjønnsordning tilbake til 1950, før dette var det nemlig omvendt: Soldatens uniform var ofte rød, og kvinner ble kledd i blått, som jomfru Maria. I dag kan jenter godt gå i blått, mens noen vil påstå at lyserødt er og blir en klam, feminin farge som gutter verken kan eller vil kle seg i.

Hvilke betydninger tillegger vi den rosa fargen i dag? For noen er den blitt et symbol på et slags kjønnspress, nesten som et fengsel, som man kan mobilisere mot via organisasjoner som Pinkstinks. For andre er det i en periode en manisk interesse, og for queerfeminister og homobevegelsen har fargen også betydning; den stigmatiserende, hysteriske fargen adopteres som et subversivt signal, den bæres demonstrativt, med stolthet. Hvorfor valgte nazistene å merke homoseksuelle fanger med en lyserød trekant? Det er ikke godt å si, men dette stigmaet har homobevegelsen siden vendt til et adelsmerke. I det politiske landskapet går det nå også an å stemme rosa, ettersom Feministisk Initiativ har tatt fargen til seg, på samme måte som kampanjer mot brystkreft bruker et rosa symbol.

Fakta

SAKPROSA

Katrine Aspaas

Rosa er den nye pønken

Kagge Forlag 2015, 272 sider

Har pink noe med pønk å gjøre? I hvert fall brukte pønkband som Sex Pistols og X-Ray Spex på slutten av 1970-tallet sterke neonfarger i samme stil som supermarkedenes tilbudsplakater. Utstillingen Punk: From Chaos to Couture på New Yorks historiske museum The Met sommeren 2013 var sannelig ikke spesielt stor, faktisk foregikk den i museumsbutikkens tilstøtende lokaler, som ofte brukes til små, oppmerksomhetsskapende moteutstillinger som skal trekke ungdommen og jetsetterne til The Met. From Chaos to Couture spredde seg også i byen og på nettet med sine sjokkrosa plakater, det fungerte som en intervensjon fra et museum i skarp konkurranse med MoMA. Økonomen og Aftenposten-spaltisten Kathrine Aspaas og hennes forlag Kagge bruker rosa på samme måte som The Met, som en oppmerksomhetsskapende intervensjon. En ganske stor del av disse korte, ekstremt energiske spaltetekstene stammer helt tilbake fra starten av 2000-tallet, for eksempel er en tekst fra 2004 om Shabana Rehmans mullaløft inkludert. Hva har alt dette med rosa å gjøre, og hva har det med pønk å bestille? Svært lite, vinklingen ligger i bokas design, dens tittel, og i Aspaas’ iscenesettende forord hvor selveste Harald Fossberg (Turboneger-vokalist og Aftenposten-kollega) som en annen Gud uttaler ordene: «Du er pønk, du!» Damage is done, for å si det sånn. Fungerer Aspaas’ og Kagges intervensjon? Selvsagt! Derfor denne teksten.

Det som er mest pink ved Aspaas’ entusiastiske tekster, er Steven Pinker, den kanadiske evolusjonspsykologen som i 2010 fikk sitt eget promostunt i sju deler med Harald Eia og Ole-Martin Ihles populærvitenskapelige tv-program Hjernevask på NRK. Det går framover, sier Pinker.

Det går framover, sier Aspaas. Kast litt konfetti i ansiktet på Theodor W. Adorno – ja, på hele den kritiske tradisjonen, den er infisert av venstresidetenkning, vi trenger et tenkningens Ground Zero nå. Legg et rosa vatteppe av glemsel over verden, sånn fikser vi finanskrisa: eskapisme, mindfulness, the only way is up. Er Aspaas interessert i feminismens og pønkens historie? Selvsagt ikke, hun vil bare ikle seg dens frekke klær, dens design, dens innpakning. Men er det en spekulativ overtakelse av motkulturer som i sin grunnvoll er venstreorienterte? Aldri i livet, både feminismer og pønkbevegelser kommer i alle regnbuens politiske fager, og er ofte også knusende apolitiske, så pragmatisk går det an å være. Men det går også an å på pragmatisk vis konstatere at Aspaas’ kildeliste er så tynn at det ligner ren fiksjon. Hvem er for eksempel «Martha Breien» som har skrevet en bok med tittelen «Hele Norge baker ikke», og hvorfor refererer Aspaas til denne boka når hun ikke diskuterer den?

Teksten fra 2007, ‘Finans i fri fallskjerm’, er utstyrt med en prolog: «Et forvarsel om finanskrisen. Noen så den komme. Selvrettferdig hilsen Kathrine.» Men man blir ærlig talt i tvil om Aspaas ville befunnet seg på Wall Street sammen med demonstrantene eller inne i det aller helligste Goldman Sachs-rom under en spirituell seanse akkompagnert av frijazz. Svaret er nok at hun anbefaler at corporate culture erkjenner sine feil og blir transparent. For Aspaas hyller uttrykk som «failstatic» og «flawsome», hvor man åpent skal erkjenne sine feil. Jeg er i tvil om hvordan dette fungerer i praksis, for eksempel for Bergens ordfører Trude Drevland. Hun forsøkte å gjemme seg i transparens da historier om korrupsjon kom fram i offentligheten. Drevland forsøkte å framstå flawsome, bekjennende og menneskelig, men folket kjøpte den dessverre ikke. I en tekst med tittelen ‘Sukkerspinn-effekten’, skriver Aspaas:

Det snakkes ikke lenger ensidig om den store P (profitt). Det snakkes om de tre store P – «People, Planet, Profit.» Og størst er den første – mennesket. Det skapende mennesket. Innovasjon fordrer dristighet. Mot til å sprenge grenser, bryte tabuer, utholde latter og pekefingre, gå lenger enn vi har gjort før.

Aspaas’ verdenssyn er hoiende optimistisk og plasserer mennesket i sentrum. Når hun bruker ordet «klima» handler det primært om indre tilstander («Våger vi snakke om Global Human Warming?»), snarere enn jordas tilstand. Nå når Miljøpartiet De Grønne fosser fram, blir det dessverre satset mer på fargen rosa i Kagges lokaler enn grønn.

Det er jo ikke slik at Aspaas har funnet opp den kreative kapitalisme anno 2015, og flere av hennes utspill er lette å stille seg bak – sagt igjen, med ettertrykk: Milde himmel, for en energi! Denne damen kan vekke de døde, hvilket man også kan ane er hennes misjon, å cheerleade så lenge og så hardt at kapitalismen reiser seg fra sin kiste. På mange måter virker Aspaas som et barn av Occupy, eller hun låner energi fra folkelige bevegelser med en broket, tverrpolitisk sammensetning, som har vært typisk for 2010-årene. Hun er pro ytringsansvar, hun mener vi tross alt bør forsøke å se Breivik i oss selv, hun er pro sosiale mediers demokratiserende effekt, hun er pro internettaktivisme, hun «våger» å støtte Wikileaks, hun er en hoiende homoliberal, hun elsker Susanne Sundførs feministiske kritikk av Spellemannsprisen, and the list goes on.

De perfekte, paradoksale reading companions til Aspaas, er nyklassikeren «The New Spirit of Capitalism» av Luc Boltanski og Eve Chiapello (på tysk i 2003, på engelsk i 2006) og nyere utgivelser som Franco Berardis «Opprøret. Om poesi og finans» (Audiatur og Forlaget Attåt, 2014) og den danske kunsthistorikeren Mikkel Bolts «Krise til opstand – noter om det igangværende sammenbrud» (Antipyrine, 2013) som alle representerer et diametralt motsatt syn på tingenes tilstand enn Aspaas. Berardi skriver i sin bok om hvordan økonomer har begitt seg ut i en slags abstrakt tallmystikk for å bevare håpet om endeløs vekst. Det er vekst og framskritt som Aspaas bruker hele sin energi på å heie fram. Kjøper folk denne rosa eskapismen, er vi ille ute.

Aspaas’ vokabular er tendensiøst: innovasjon, fleksibilitet, transparens. Jeg ser for meg en hær av gründere og entreprenører som bruker mindfullnessteknikker og storifying til å lulle oss bort fra bevisstheten om den klimakrisen som våres lykkelig potente drømmer om vekst og framskritt har medført. En av de største illusjonene er selvsagt at det fremdeles finnes en reell forskjell på høyre- og venstrepolitikk, og ikke 50 nyanser av liberalisme, men språket virker nå engang ut fra en dualistisk logikk. Om ikke annet, omskrivningen er i gang, side om side med glemselsteknikker som Aspaas promoverer. Både yoga og psykologi har en eim av ’68-eropprør over seg, hvorfor ikke skrive om til «mindfulness» og «coaching»? Vi skal ikke rive ned autoriteter lenger, den tradisjonelle venstresidas spillopper passer ikke i den nye kapitalismens ånd. Men det spørs om vi kan cheerleade oss ut av de krisene vi står i.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.
Lørdag 5. august 2017
Manipulasjon: Geir Hestmarks monumentale biografi viser hvordan ettertidens forskere gjemte bort Jens Esmarks oppdagelse av istiden.
Lørdag 24. juni 2017
Evig krise: Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis har en skarp analyse med uklar konklusjon.
Lørdag 17. juni 2017
Original: Lars Mørch Finborud sjonglerer samtidssatire og snurrepiperier i sin nye roman.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk